tirsdag 28. februar 2012

Tanker

Mindreverdighetsfølelsen kom snikende





Mindreverdighetsfølelsens oppgave her i livet er å gi oss dårlig samvittighet når vi begynner å tro på oss selv.
Den sitter som en følelse i magen og hvisker: - Slå det fra deg, slå det fra deg.
Følelsen opererer som en portvakt som bare slipper forbi en viss mengde energi. - -
Husk at alt vi gjør utgjør en risiko, vi kan mislykkes og det gjør vondt, er budskapet til følelsen i magen.

Vi har vel alle kjent litt på den følesen av at vi ikke er gode nok, at vi ikke strekker til på de arenaer det forventes noe fra oss.
Fra vi er født til vi dør utsettes vi for mange ulike tilfeldigheter og forskjellige opplevelser. Hvordan vi vurderer de som gode eller dårlige, er forskjellige fra person til person og det varierer sannsynligvis med dagsform og mange andre faktorer. Ofte betrakter man selvtillit som en følelse som oppstår fra et dyp inne i en selv.

 Egentlig kan ingen kan få deg til å føle deg mindreverdig uten din egen hjelp.

Den sikreste oppskriften på en permanent mindreverdighetsfølelse er å sammenligne sine svake sider med andres gode sider.

Jeg synes det var utrolig tøft å ta fallet fra å være en aktiv nyttig arbeidstaker til å bli satt i båsen uføretrygdet.
Jeg ble kastet inn i en sirkel.
Til min store forskrekkelse oppdaget jeg at veldig mye av min identitet var knyttet til å være nyttig og være i arbeid.
 Samtidig som ungene var voksne, og var etablert med sitt eget. Veldig mye av identiteten som ikke var knyttet opp til hvem jeg var i jobbsammenheng.. var som familiemennesket.
Plutselig skulle jeg finne helt nye platformer,. og finn meg selv inne i alt dette.
Jeg skrev et dikt, da jeg ble syk...

Hvem er jeg når jeg lukker øynene

Enkelte ganger i livet

Kommer man til et punkt
Der man plutselig ikke
Lenger
Kan se i speilet
hvem man er…


Tidligere var bildet i speilet
så klart.

Nå er det som etter en dusj

Dugget og uklart
Bare noen omriss

Tidligere så jeg:

Kona til….
Og senere
Samboeren til…
Jeg så mammaen til..

Jeg så hun som sto på døgnet rundt
Og var
Ei duganes jente
Den som fikk til det mest

Hun som ”ikke var redd
For å
Ta i et tak”…

Jeg så en jente som ikke
Alltid
Følte det slik

Som mange ganger
Var usikker og
Redd
Men ville ikke vise det

Jeg så hun som tross
Sykdom

Tok utdannelse
Og begynte på
Ny runde

Med å klare ”alt”

Den på jobben som var med på …
….Det sosiale..
…..reiser, kurser
og seminarer
……Når det trengtes en ekstra hand
enten i ferier
eller
overtid
som hadde opp til 3 jobber samtidig…

og storkoste
og danset meg gjennom dagene

jeg tok meg tid til…
å hjelpe
der ungene trengte
litt
ekstra
…når naboene og familie
trengte
noen..

hjelpe barn i gjennom
barnevernet

lese ett eventyr på sengen

ha sosiale lag
,med både
venner
og familie

Strikke sokker
ha åpent hus
for venner, familie
og kjente

både voksne og barn

ha et soverrom ledig
når noen trengt en seng……

I tillegg til å trene
4 dager
i uken

Nå klarer jeg å dusje

Om jeg er heldig…….

på en god dag...
Livet gjør noen bråstopp


Og plutselig dugger speilen..

Jeg må lukke øynene..
Kikke innover
Og
Se hvem
Som skjuler seg der
Ikke bare den som engang vistes i speilet…

Det er vanskelig å se hvem jeg er…








For en som har ME, blir verden ofte et sted for andre
selv har den syke ikke alltid adgang, til verden utenfor, simpelthen fordi det er nødvendig å skjerme mot sanseinntrykk, når det er for tungt å snakke, og kroppen krever ro. Når det er smerter eller symptomstormer
ME er på mange måter en forsmak på det å bli gammel. Etter hvert som sansene svikter, kroppen skranter, det ene og det andre av plager og lidelser kommer til og energien ikke er som før,

Men heldigvis, er jeg litt som poteten, brukbar til det meste.
Det sier vel min yrkeskarriere litt om
Jeg har vært melkebonde, avlastningshjem for barnevernet, vaktmester, sittet i kassen på butikk, vært hjelper til nettverksadministrator. Vært lærer og kursansvarlig for voksenopplæring, både for voksne som skal omskileres, jeg har drevet kurs for NAV, drevet veiledningskurs for NAV. Og hatt kurs i databruk, og programmer for ulike bedrifter... Og vært konduktør...

Og nå hadde jeg fått jobben, og drive meg, Holde driften i gang i en skrott med en kronisk sykdom, som gjorde at det meste var vanskeligere en før...

Håndarbeider, og pc, er det som holder skrotten sysselsatt, og som jeg har funnet som arbeidsoppgaver, for en kropp som fungerer i rykk og napp, og i perioder Med en sykdom som er vanskelig å forklare andre, fordi man ikke alltid skjønner noe av den selv.

Jeg er en del på internett, når jeg klarer. Og har fått til en forlengelse av det amputerte livet mitt, igjennom bloggingen her, og ikke minst igjennom facebook.
Jeg har truffet igjen gamle kjente og venner som det har vært koselig å utrolig lett, og moro å ta opp igen kontakt med.. og jeg har truffet nye herlige mennesker..

Jeg har funnet mine håndarbeider, som jeg klarer, og mestrer på brukbare dager. Spesielt sying, er noe jeg kan klare en dal av. Armene klarer ikke så mye strikking og hekling, som før sykehusinnleggelsen i 2010.. Men jeg synes jeg får dreisen på symaskinen.

Jeg vet det sitter noen der ute, som mener jeg ikke kan være så syk siden jeg holder på med dette, og at jeg sitter alt for mye på nett, men jeg har gitt opp å bry med hva andre mener, og gjør hva jeg og mine nærmeste synes fungerer..

Jeg hadde egentlig masse mer jeg gjerne ville skrive om dette, og hva livet ble til etter uføre. Og det er langt i fra bare negativt, men jeg ser innlegget er langt, og hodet er tomt, så jeg skal spare litt tanker til den dag de stikker innom igjen...
Det siste på symasninen, er en ny lien alvegenser i str 1-2 år, her vist på dukken, som den ble litt stor til 

En ny liten alvegenser. I en rest med velour i fra Stoff og stil, og med lue, tights og fôr i hette og mansjetter av et jersey stoff i fra samme sted.

Dukken er kjekk å prøve på.,  hun ble litt liten til disse alvegenserene, men en får litt aning , av hvordan den blir, ved å se den på, istedet for på en henger.

Før jeg krabber under dyns, vil jeg avslutte med noen fine ord , jeg har funnet på nettet


Gi meg en sjanse i livet. Til å vise deg hvem jeg er. Ikke dra raske konklusjoner. Jeg er så mye, mye mer. Lek ikke med mine følelser. Lek heller sammen med meg. Verden er full av lidelser. Vær varsom med det du gjør. Mitt ansikt er glad og min holdning er tøff. Men inni meg er det et hjerte som blør når jeg blir behandlet for røft.."

Ha en flottt tirsdag, Her på østlandet er det iallefall meldt fint vær og det har jeg planer om å kunne benytte mag av, så jeg får prøve å lade litt
Klem i fra
post signature

6 kommentarer:

Erna-Marie sa...

Så godt å lese, vite at jeg ikke er alene. Vel, jeg vet jo det fra før men å gjenkjenne seg selv i andre styrker litt hver gang :) Flott skrevet!

Her er det tåke nå kl. 06.45 men har et håp om at det letter utover dagen. Nå skal jeg finne strikket mitt, heldigvis kan jeg strikke ennå :) Ha en fin dag og takk for teksten.

I en Sving sa...

Så flott tekst. Tankevekkende og fin. Det er i grunn litt rart hvordan vi lar alle og alt rundt oss definere oss. Til en så stor grad at vi nesten er litt redd for å være akkurat den vi er.
Ønsker deg en god dag :)

Knotteting:) sa...

Hei Heidi!
Takk for koselig kommentar på min side, det er slikt som skaper motivasjon og lyst til å fortsette:)
Det var et flott og beskrivende dikt du har laget, er ikke lett å sette ord på slike tilstander. Selv har jeg fibro, ikke helt det samme som me, men kanskje i samme gate?og det vanskeligste er nesten å godta det selv!! Derfor så mye strikk og sying:)
Har lagt meg til som følger!
Ha en god dag!!
Mvh aina

Eli's lille rede sa...

Dype ord fra deg i dag, Heidi! Skjønner at det må ut, og jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Bortsett fra barneverns-biten, har vi vært i mange like jobber. Jeg tok også skole i voksen alder, har jobbet på NAV, på gård, og i blomsterbutikk. Det var der jeg merket at hendene ikke ville være med lenger. Joda, vi tenker nok mye likt vi som er kronikere, vi har dårlig samvittighet, dårlige dager, dårlig selvtillit, og oppå der får vi sure kommentarer fra de som mener vi kunne gjøre litt! Det er jo nettopp litt vi gjør. Det er å gjøre mer som er vanskelig. Ingen kan forstå hvis dem ikke har slike sykdommer selv. La dem dømme, og drit i sånne folk!!! Du har mange som både forstår deg og bryr seg om deg! Jeg er en av dem, selv om jeg egentlig ikke kjenner deg. Vi har jo også helt forskjellig politisk bakgrunn, men jeg ser menneseket bak bloggen, og setter veldig pris på både det du skriver, det du gjør og den du er! En god klem til deg fra Eli:)

Anonym sa...

Tankevekkende......Klem

LaLa`s Loft sa...

Så åpent og fint du skriver om sykdommen din. En usynlig sykdom er alltid vanskelig, det vil alltid være mennesker som ikke forstår. Jeg har selv lavt stoffskifte som fører til at jeg er kronisk trett, tiltaksløs og legger på meg lett. Nå er ikke det å legge på seg en synd, men i min familie er det det. Her er alle tynne som spiker, og løper på fjellet å kan spise alt de vil uten å legge på et gram fett. Ikke jeg, jeg eser ut når jeg ser en sjokolade, jeg klarer ikke tanken på fjelltur eller trening. Men vet du hva?? Ingen av de andre kan sy, eller strikke, og ikke har de 3 barn heller. Ikke går de på universitetet for å ta ny utdannelse heller.... Så da så, da driter jeg i hva di måtte mene om at jeg er lat og tjukk!! Stå på, du lager masse fint her, og du tør å være ærlig med deg selv. Ikke alle kan det :)
Ønsker deg alt godt :) Klem... :)