Mine dikt

Hvem er jeg når jeg lukker øynene

Enkelte ganger i livet

Kommer man til et punkt
Der man plutselig ikke
Lenger
Kan se i speilet
hvem man er…


Tidligere var bildet i speilet
så klart.

Nå er det som etter en dusj

Dugget og uklart
Bare noen omriss

Tidligere så jeg:

Kona til….
Og senere
Samboeren til…

Jeg så mammaen til..

Jeg så hun som sto på døgnet rundt
Og var

Ei duganes jente
Den som fikk til det mest

Hun som ”ikke var redd
For å
Ta i et tak”…

Jeg så en jente som ikke
Alltid
Følte det slik

Som mange ganger
Var usikker og
Redd
Men ville ikke vise det

Jeg så hun som tross
Sykdom

Tok utdannelse
Og begynte på
Ny runde

Med å klare ”alt”

Den på jobben som var med på …
….Det sosiale..
…..reiser, kurser
og seminarer
……Når det trengtes en ekstra hand
enten i ferier
eller
overtid
som hadde opp til 3 jobber samtidig…

og storkoste
og danset meg gjennom dagene

jeg tok meg tid til…
å hjelpe
der ungene trengte
litt
ekstra
…når naboene og familie
trengte
noen..

hjelpe barn i gjennom
barnevernet

lese ett eventyr på sengen

ha sosiale lag
,med både
venner
og familie

Strikke sokker
ha åpent hus
for venner, familie
og kjente

både voksne og barn

ha et soverrom ledig
når noen trengt en seng……

I tillegg til å trene
4 dager
i uken

Nå klarer jeg å dusje

Om jeg er heldig…….

på en god dag...
Livet gjør noen bråstopp


Og plutselig dugger speilen..

Jeg må lukke øynene..
Kikke innover
Og
Se hvem
Som skjuler seg der
Ikke bare den som engang vistes i speilet…

Det er vanskelig å se hvem jeg er…


Muren



Våge å slippe til
et menneske
Slippe det innenfor
den usynlige muren
Jeg vil så gjerne vise Han
Hvem jeg er…?

Åpner litt på porten i meg
senker muren
og lar han stige inn
Men plutselig ser jeg speilbildet mitt
i Hans øyne

Får et glimt av hvem
og hva
jeg er, igjennom Han

ønsker å lukke porten, og
stenge muren
rundt meg
Han gjenspeiler
sjelen min
MEG
Jeg blir konfrontert med hvem jeg er..
Jeg trodde jeg kjente mennesket
MEG
Men det var helt til jeg åpnet
porten
og senket muren
Var ikke den muren der
for å stenge noen ute?

Var den egentlig der for å slippe
og se speilbildet, og
se og kjenne meg selv
Var den der for å slippe

alt som er nytt
og ukjent

Slippe å forholde meg til
meg selv
Var den der fordi jeg ønsket å stenge følelsene
som plutselig skremmer,
ute
slik at jeg ikke måtte konfronteres
…med meg selv

Jeg som trodde at jeg ville bli hel
Og at alt ville bli lettere, når
jeg møtte den som slapp inn, og

hjalp meg å rive muren,


Veien videre (Til Leif)




Kommer ut
døren
i fra en liten veikafe

kafeen ligger
i mitt indre

i mitt veiskille
… mitt veikryss i sjelen

Skuer ut over
veiskillet
og kjenner roen
som legger seg

likt et mykt
lunt teppe rundt meg

Ser at mitt valg
ble riktig
og en selvfølge
Når jeg bare våget….
–våget å ta hånden
som var utstrakt
i mot meg

fra en person
som hadde plassert seg midt i mitt veiskille,

mitt veikryss i sjelen

Etter timer
,…eller var det dager?
…uker?

hvor vi hadde sittet
over et bord

ved denne veikafeen

Vi har gjort oss kjent med hverandre…
….. med oss selv

I fred og ro…
….vekk i fra alt og alle

Vi har fått finne fram
det vi har,
hva vi ønsker,
og hva vi trenger

Vi har sett hvor godt
to mennesker kan gjøre hverandre

Når bare tiden,

stedet
og livet ligger til rette…

Kanskje er det bare skjebnen?

Vi har brukt tiden
til å rote
i bortgjemte

og kanskje bortglemte

rom og lommer,
i de sekkene
som vi har med oss av bagasje

av følelser,

fantasier,

virkelighet,
livskunnskap
og erfaringer.

Jeg har fått hjelp
til å finne fram,
sortere,
reparere

og få orden på følelser.
Som gjennom lang tid
….kanskje det meste av livet,

har ligget til lagring på et bortgjemt

og ukjent sted….

Har de vært lagret i påvente av dette møtet?
Denne personen?

Det føles slik….

Dette mennesket
har alle de små bitene
som mangler
og skal til,
for å klare å sette disse brikkene,
som er mine følelser og sanser sammen.

Og få til et fullstendig menneske igjen.

Denne personen har trukket meg ut av mørket…..
ut av skyggene,
og ut i lyset

Han har hjulpet, slik
at jeg nå
vandrer ut av skyggene
og inn i lyset,
med hodet hevet.

Med følelser som jeg kan,
og våger å vise….
…slik jeg ønsker det….
For hele verden

Jeg har fått den støtte jeg trenger
for å våge,
å kaste alle masker,
og å være meg selv

med latter,
  glede,
     kjærlighet,
lek,
    fortvilelse,
         begjær,
forventninger,
   skuffelse,
       og hjelpeløshet

For jeg vet
at jeg likevel blir elsket….

Tiltross for,
og på grunn av,
det mennesket som virkelig finnes her inne ………

Alt dette startet med
ett tilfeldig møte,
en dragning
    en uro
         og en lengsel.
Mot en ukjent,
    som allerede var
-en livslang venn

En tålmodig venten,
mot å kunne
oppsøke,
-vende meg mot,
et menneske
jeg følte
jeg hørte til hos,

endog før

jeg hørte stemmen hans
for første gang

Og som i neste øyeblikk
sto i mitt
veiskille,….

Sto der tålmodig
med en
utstrakt hånd
og ventet

Som bød meg en arm
og et følge
-ut i det ukjente

Jeg valgte vekk veien
mot mitt
”gamle”
jeg

Veien tilbake til
”alle årene”
……. Til tomheten

Jeg valgte vekk veien
videre
i fra der jeg kom,
veien med spredte gleder,

-mye ensomhet,
men likevel en slags trygghet

Trodde jeg…..

Jeg valgte å følge mitt indre,
min lengsel
og mine skadeskutte følelser


Jeg valgte veien
hvor jeg synes jeg så lykke lå

Hvor jeg synes å skimte
at gleden lå tettere,
  hvor motbakkene,
       og ensomhetens sletter
ikke var så mange.

Og jeg fikk rett……

Selv om jeg aldri
hadde kunnet drømme om
at vandringen
og det som dukket opp
langs denne veien,
eller noen vei…..

hvor som helst,
kunne være så fint

Selve veien kan til tider være
litt vrien å gå,
litt vanskeligere
enn jeg på forhånd klarte å se

Men gledene er flere
……..Lysene står tettere

Jeg er i blant ustø på bena
… tråkker stadig i noen
grøfter og hull

Men jeg har en ved min side,
som løfter ansvar
av mine skuldre,
som hjelper å bære,
slik at fallene
blir mykere,
når jeg snubler
og trår feil.

Jeg har en som elsker meg,
løfter meg opp,
bærer meg fram,
når terrenget blir for ulendt
og veien vanskelig

Jeg har en ved min side,
som støtter
og gjør at jeg våger
å komme ut av skyggen
…..vandre midt i veien,

selv når jeg blir ”sett”,
…..så går jeg ut av skyggen
og vandrer videre i lyset

Der det er lettest
å trå riktig
For her vokser gleden,
her ligger nytelsen
og all kjærligheten

Vi har langs denne veien funnet en liten stue,
ikke for å stoppe……,
men for å pynte
………pusle

Og bygge på det vi allerede har

Her vil vi ha en hage,….
overgrodd
En hage hvor
vi vil dyrke gleden,….
   Over hverandre….
        lykkelige øyeblikk,
her vil vi

så kjærlighet
og spenning

Et sted hvor vi kan utforske
nye kriker og kroker,
og fremelske gode dager

Et sted hvor vi vil
gjøre så godt vi kan for
og holde ugrass
og grå dager unna

En platform i vårt indre,
hvor vi sammen
vil bygge vår felles framtid……



******Jeg er lykkelig******


Tanker om gleder
Hvorfor virker det som

om noen bare
glir igjennom livet?

På en bølge av medgang

Uten å støte på alle
de veggene av motgang
som vi andre treffer?

Hvorfor virker det som om
noen møter
den ene veggen av motgang
og sorg
etter den andre?

Noen ganger står veggene så tett
……..man tror man er i en labyrint

Det virker som om man
danser livet i utakt
Med ett lite skritt frem
og to store tilbake
I stedet for to skritt fram
og ett lite tilbake
Er det forskjellen i måten
vi møter verden?

Eller ulikhetene
i øynene som ser?

Ingen av oss
er bedre
eller dårligere mennesker
av den grunn

Noen av oss snubler igjennom livet,
og ser med misunnelse
på de som jogger lett igjennom

Jeg tror likevel
jeg har lært
å glede meg mer
over mine små steg fram,
mellom alle store steg bakover
Enn andre gjør over
sin store glatte bølge
av medgang

Jeg tror jeg er heldig

Jeg lærer evnen til å glede meg
over alle små trinn
og fremganger,
over detaljer
og små daglige drypp av glede

Enn de som skal svelge hele livet
og flodbølgen av medgang

Jeg elsker……….

…………….og blir elsket



Vårt første møte


Et blikk…


et raskt møte..

med et raskt smil
I et øyeblikk av høflighet
Av et menneske

-man ikke kjenner

-og ikke glemmer

ettersom tiden visker ut
trekkene av et ansikt
forblir minnet om
et menneske man lengter etter
å treffe igjen

få lære å kjenne

man bare vet
og ønsker

uten egentlig å vite
en lengsel etter noe
man ikke kjenner

en dragning

en uro
man ikke kan definere

helt til dagen kommer
da man helt
ubevisst

igjen oppsøker dette mennesket
uten ansikt

denne ubevisste
uro og dragning

en følelse av at
tilfeldigheten råder
  når egentlig
       instinktet
             handler

Hvor godt det kjennes
når vi møtes igjen

Når jeg bare vet
det er hos deg
jeg hører til

Når jeg bare vet
at jeg trygt
kan legge meg i dine hender

Når vi etter timer med prat
føler
at vi har delt et helt
liv

Og alt annet kun har
vært forberedelser

til endelig å få tilbringe dagene
i sammen

Du og Jeg


Natt



Deilig lunt mørke svøper meg


Tiden
- og verden er bare min
ingen forventninger
ingen krav møter meg
Tiden er min egen
Tankene kommer
gleder
lyster
forventningene vokser.

Maskene kan falle
Ensomheten kommer
tårene
savnet
skulle hatt noen å dele denne min lukkede stille verden med
Nattemørket er

Min beste venn

Og verste fiende




Liten

Føler meg liten


trekker bena under meg i stolen
gjør meg enda mindre
-usynelig

Føler meg liten og alene

Smerter som sliter i kroppen
Ansvar og oppgaver som tynger
Avgjørelser og valg som må taes på egenhånd
Alene

Hodet roter med
store tanker
i en liten sjel og kropp

Som egentlig ønsker å slippe litt
gi ansvaret
og valgene
til noen som er større og sterkere

Overgi meg til noen

Som kan…
Som vet….
og
som kjenner meg.

Den lille meg som heller ønsker
Å gi og å glede

I stedet for å måtte være den
Store og den sterke
Som må klare seg selv

Jeg ønsker å gi av meg selv
Til noen som
Gjør meg sterk ved at jeg kan få være svak


Ensomhet


Kaldt, vondt, sprengende, iskaldt, tungt, Ensomt


Er det bare meg som
åpner favnen
og tar i mot fremmede

Åpner meg
Vet jeg har ryggen fri, og kan returnere
uten forpliktelser og forventninger
Til ensomheten
Er det bare meg
Som stenger døren
Lukker meg

Gjemmer meg bak masker og unnskyldninger
Når kjente vil inn¨
Føler meg trengt opp i et hjørne, redd
Forventninger
Og flykter inn i ensomheten

Når jeg egentlig vil favne alle
Og finne veien ut av ensomheten



Forelskelse


I stedet for at forelskelsen sender meg av gårde på

en rosa sky

så har den kastet meg ut
på ett surfebrett,
på et sted
hvor bølgene er store
hvor jeg slenges opp
på de høye skumtoppene
av latter, glede, nytelse og
kjærlighet
og kastes ned i dypet
igjen
til tvil, redsel, samvittighet
og uro

Stoltere for hver bølge jeg passerer
og samtidig reddere
for hver gang jeg kommer i fra dypet
og opp til en ny skumtopp

Hele tiden med vissheten
om at ved min side
står, hele tiden, en klippefast,
og trygg,
ledsager

Og følger meg….

En som elsker meg for den jeg er…

Og som jeg elsker for det vakre mennesket
han får meg til å bli


Brudd og nye dager


BRUDD OG NYE DAGER


Veivalget er gjort

Egentlig var det

To veiskiller

Veivalg

Jeg gikk igjennom



To steder hvor jeg stoppet

Og valgte veien

Videre



I første veiskille

Valgte jeg et

brudd

med min fortid

og valgte en vei

hvor jeg fortsatte alene

på en sti i det uvisse

med kun stoltheten over

at jeg våget

som eneste bagasje



før jeg kom til veiskillet, hadde

jeg gått og snublet

i tanker og følelser

en stund



tanker og følelser

som lå som hull

og røtter

på en gammel gjengrodd

gårdsvei



jeg hadde tryggheten og gleden

som inneholdt ønsket

om å fortsette



usikkerheten – som gjorde at jeg

snublet i tvilen

samvittigheten – som gjorde at jeg

snublet og falt

i selvrespekten

og min egen samvittighet



ensomheten – som gjorde at jeg

snublet i

rastløsheten



ønsket om

noe mer en vandring alene, med kun noen flyktige stopp, som gjorde

at jeg snublet

i ensomheten….



Etter å ha snublet

Mange nok ganger

Innser man

At veien er for vanskelig å gå

Jeg valgte derfor en liten sti

Alene

Som førte til neste veiskille



Som kom raskere

Enn jeg trodde

Hadde jeg gått for fort

Var jeg sterkere

Enn jeg trodde



Det største var stoltheten over

så raskt å komme til neste veiskille



Ett veikryss i sjelen



Alene



Stien videre…

Vekk i fra veien, jeg syntes var

Vanskelig å gå

Viste seg

Å være

En snarvei

Til veiskillet hvor

Det nå sto en med

En utstrakt hånd



En som jeg har valgt

Å ta i mot hånden til

En å slå følge med

På veien videre



Jeg snubler fremdeles i tanker

Tårer

Og ikke minst

Følelser

Som halter litt

Og har startvansker

Etter langtidslagring

På et ukjent sted



Men nå har jeg en

Som fanger meg opp

Når jeg

Snubler og faller



Jeg kjenner jeg raskt

Blir stødigere på bena

Selv om jeg fremdeles

Setter bena

Litt forsiktig ned

Litt redd for

Nye hull. Eller

En grøft

Å snuble og falle i



Jeg gleder meg til

Å fortsette

På denne veien

Hvor jeg tror de største hullene

Lå i begynnelsen av veien


Veivalg


Står i et veiskille


Et veikryss i sjelen



Forvirret og usikker

Hva gjør jeg her?

Snur meg forsiktig tilbake



liker så mye av det jeg ser

ønsker meg kanskje litt tilbake dit

…….der jeg vet hva jeg har



Så hvorfor står jeg her og tviler?



Vil jeg fortsette videre på det jeg ser

bak meg?

-kan jeg fortsette på veien

som går videre

rett over krysset?



Jeg prøver å se

hvor denne veien fører

jeg ser mange gleder, mye spenning, nytelse

men også mange

lange ensomme sletter

motbakker



Vil jeg kunne fortsette på det

Som jeg vet jeg har



uvissheten?



Fortsette på det

som er kjent

og vant

I motsetning til det ukjente

som ellers vil ligge

fremfor meg





Ser at det finnes flere av

Smertedumpene

i veien fremover

Samme som de jeg traff

siste stykket før krysset



men jeg ser ikke hva som ligger

lenger frem



Går jeg videre her, gjennom

lange skygger

motbakker

og ensomme sletter

ispedd den trygge og gode

gleden, spenningen

alt det uopplevde

som ligger som spredt bebyggelse langs veien

framover?



men hvor langt går bebyggelsen?



Blir den mer spredt?

Tettere?



Hvor går veien

Ender den i en

grå ensomhet

Eller en lys glede, en by



Aller helst ender den snart i et veiskille

Et nytt veikryss i sjelen





Jeg snur meg

mot veien til høyre



Det kan se ut som den enkleste veien å gå….

Det er veien som går

tilbake til mitt

”gamle liv”



den veien som lå før

forrige veiskille jeg

sto ved

for en stund tilbake



Selv om veien ser enkel ut

så vet jeg

at det ligger

mange skjulte hinder

mange tanker

mye tomhet

fornektelse

savn

og noe av meg som jeg

kommer til å miste

underveis



i enden tror jeg ”tomheten” bor……



Det frister ikke

veien ser

for

”gjengrodd” ut



Og jeg vet at her mister jeg mye

av meg selv



Jeg snur meg til venstre

Og ser inn veien der….



Det står en der veien starter

……med en utstrakt hånd

Klar til å slå følge med meg

bort denne vegen



Men er jeg klar til å følge han?..

Klarer jeg

å slippe det jeg

allerede har?



Jeg ser konturene av veien

bak han som står

med hånden

mot meg…..



Veien ligner den som går

rett frem

og videre fra der jeg står

men den ser mye triveligere ut



Uten lange ensomme sletter

og grå skygger



Bebyggelsen …

er ikke spredt

Om jeg våger, og tillater det

kan gledene være mange

spenningen være stor

………..og jeg er ikke alene



Jeg ser på hånden…

…….ser på vegen…

vet ikke om jeg våger



veien ser trygg ut

men den kan være av kvikksand

det kan ligge farer

Bak hver busk



Hva vet jeg om han

som rekker meg

hånden?

han som vil slå følge med meg bortover vegen?





han kan skjule gleder

han kan skjule gilliotiner!



hva vil jeg med hånden?

…..jeg vet…..



Men kan jeg i min lille bagasje finne

det som trenges

For å gi han det som behøves

og kreves

for følget bort vegen?



Klarer jeg å finne rommet i sekken min

med tillit – åpenhet

rommet med skadeskutte

følelser, og gi de til han

håpe at noe kan reddes



Har Hånden den tålmodighet

som kreves

for å følge mitt

”skynd-deg-langsomt” tempo?



Føler kanskje

at denne veien

er som å starte turen på ny….



Mellom disse veiene

ligger en liten

nesten gjengrodd

sti



En slags snarvei til neste veiskille

men her er det kun plass nok til en…

til meg….



Jeg vet ikke hva jeg gjør her…..



Uansett hvem vei jeg går

så står jeg nok en gang i et nytt veiskille

ett nytt veikryss i sjelen

om en stund

igjen