torsdag 22. juli 2010

Helg med Christine

I helgen har vi hatt Christine hos oss. Kjempe koselig å få lov til å låne henne. Hun hadde vært ett par dager hos bestefar-"han som heter kristofer", før hun kom hit




























Oppsett av indianerteltet var noe av det første som "måtte" skje



En vannpistol som bestefar hadde kjøpt inn, var også flittig i bruk i varmen







Siden kom oldemor en tur på besøk, det er stas både for Christine, og ikke minst Idèfix. med kake og jordbær, var det kos på verandaen.






Trehjulsykkelen er alltid moro. Alene, eller sammen med de andre ungene i nabolaget, spesielt Didrik og Simen, når de er hjemme.



Hun var litt solbrent på skuldre og armer, så vi brukte litt genser, til tross for varmen






Ny "elias-redningsvest", måtte prøves, og testes. Spesielt fløyta som skal brukes, om en faller i vannet, var det viktig å trene på å bruke
Fryseren i vogna var ferdig fylt opp med is, og det tror er første gangen jeg har sett henne miste munn og mæle, når hun kikket inn i den, og så all isen... 4 kroneis, gikk ned på høykant :-)
Bestefar og Christine prøver seg på en liten fisketur, masse spennende i vannet og på stranden, som måtte utforskes. Dessverre var det så mye maneter at det ikke gikk an å bade, men vi var en liten tur ut og vasset
Sååå... dagens høydepunkt. Båttur med bestefar.
Hun sto lenge og kikket på en stor båt ute på vannet,som prøvde å dra opp en på vannski.. så kom det forsiktig.. "vi trenger ikke kjøre så fort bestefar". Så bestefar tok årene fatt. og det var nok med frydefull spenning turen gikk rundt ute på fjorden.


Tusen takk til Kathe og Jarand for lånet for denne gangen

onsdag 21. juli 2010

Hvem er jeg når jeg lukker øynene




Enkelte ganger i livet
Kommer man til et punkt
Der man plutselig ikke
Lenger
Kan se i speilet
hvem man er…

Tidligere har bildet i speilet
Vært så klart.

Nå er det som etter en dusj

Dugget og uklart
Bare noen omriss


Tidligere så jeg:

Kona til….
Og senere
Samboeren til…

Jeg så mammaen til..

Jeg så hun som sto på døgnet rundt
Og var

Ei duganes jente
Den som fikk til det mest

Hun som ”ikke var redd
For å
Ta i et tak”…

Jeg så en jente som ikke
Alltid

Følte det slik

Som mange ganger
Var usikker og
Redd

Men ville ikke vise det

Jeg så hun som tross
Sykdom
Tok utdannelse
Og begynte på

Ny runde

Med å klare ”alt”

Den på jobben som var med på …

….Det sosiale..
…..reiser, kurser
og seminarer
……Når det trengtes en ekstra hand
enten i ferier
eller
overtid

som hadde opp til 3 jobber samtidig…

og storkoste
og danset meg gjennom dagene


jeg tok meg tid til…
å hjelpe
der ungene trengte
litt
ekstra

…når naboene og familie
trengte
noen..

hjelpe barn i gjennom
barnevernet

lese ett eventyr på sengen

ha sosiale lag
,med både
venner
og familie

ha åpent hus
for venner, familie
og kjente

både voksne og barn

ha et soverrom ledig
når noen trengt en seng……

Nå klarer jeg å dusje

Om jeg er heldig…….


Livet gjør noen bråstopp

Og plutselig dugger speilen..

Jeg må lukke øynene..
Kikke innover
Og
Se hvem
Som skjuler seg der

Ikke bare den som alle andre har sett…

Det er vanskelig å se hvem jeg er…

Dager





Noen av dagene sklir forbi med glatte, glatte overflater; og jeg, med mine klønefingre og nedbitte negler, får ikke tak i dem. Plask, sier de dagene, og blir borte. I dag har jeg ikke stått opp. Jeg har verken begynt på eller avsluttet noe. Ikke lyttet til en eneste sang, ikke utvekslet et eneste ord.

Min nye lege spurte i går, om jeg mente jeg hadde noen andre problemer. Følte jeg meg deprimert, slet jeg med angst?

«Nei», sa jeg.

Det gikk et minutt eller to og så sa jeg «Nei» igjen, og trakk på skuldrene, slo ut med armene. «Altså», sa jeg. «Liksom.» Jeg har merket i det siste at ordene mine også kommer saktere, vegrer seg for å komme forbi tungen min, jeg må være forsiktig så jeg ikke spiser dem opp. «Jeg har levd med ME i så mange år», sa jeg. «Selvfølgelig er jeg litt», pause, «Umm», selvironisk smil. «Frustrert?»

«Selvfølgelig», sa min nye lege.

Noen av dagene er større fisker, de har pigger og barracuda-kjever, og stikker av med snøret mitt. Plask, sier de dagene, og jeg faller i vannet. Jeg sier ingenting mens legger ansiktet i riktige folder, og putter hodet mitt i et håndarbeid eller en bok. Jeg sier ingenting til mine, eller andre, ikke til nyhetsoppleseren på radioen, eller tv’en, som prater i vei, og jeg sier ingenting til leggene og armene mine når de sier at nå, nå er vi laget av gelé.

«Herregud», sier jeg istedet. «Jeg skulle gå ut med søpla og glemte søppelposen i leiligheten.» Smil. «Sjekk 'a, jeg er dement. I dag tok jeg på meg tre t-skjorter før jeg ble oppmerksom på hva jeg drev med.» Tror noen jeg snakker med at jeg simpelthen er deprimert? Jeg er en liten, rund skikkelse, røde kinn og lys stemme, og jeg ler, jeg vil bare le av alt, og det er slik jeg er, for jeg går nemlig ikke ut når jeg ikke klarer å forme ordene for å for eksempel dele disse historiene. Da blir jeg her. Jeg står ikke opp. Jeg er der et sted, under overflaten.

Plask!

Jeg lyver mye i hverdagen. Det er vanskelig å gjøre usynlig sykdom til et sosialt referansepunkt. Som regel er det enklere å ikke ta telefonen, late som om man er opptatt, som om man ikke så, ikke hørte; eller man kan si det er omgangssyke, si man er forkjølet, si man er for opptatt, sorry, jeg er opptatt. Ikke fordi jeg skammer meg over å være syk - det hender jeg skammer meg over ting i den anledning, men ikke over det å være syk i seg selv – og jeg holder det ikke hemmelig, om jeg mener det er relevant for noen å vite hvorfor jeg gjør, og ikke gjør, enkelte ting. Hvorfor jeg er vanskelig å forholde seg til. Hvorfor jeg aldri kan operere i forhold til en fast timeplan.

Jeg lyver fordi det verste jeg vet er endringen i tonefall, nikkingen, de sikkert velmente forslagene og synspunktene fra mennesker som aldri har opplevd det jeg har opplevd. Jeg lyver fordi det er så vanskelig å snakke med noen som ikke klarer å ta inn over seg hva det innebærer å ha vært syk i ti år; når de ser på deg, ser litt ned på deg, og hjelpsomt forteller at det hjelper nok å ikke sitte så mye stille, man må være aktiv vettu, ja, du burde nok begynne å trene. Være voksen; fikse livet.

Plask.

Jeg lyver fordi jeg mye heller vil være underholdende enn deprimerende syk.

Noen av dagene svømmer bedagelig rundt anklene mine. Det er greit, sier de, alt er greit, det er bare å lene seg tilbake, vi går ikke fra deg. Det er dager hvor jeg myser mot sola, drar ut og spiser med venner, er kul og lager kule ting, sier smarte ting, sitter og prater i noen andres sofa, leser interessante artikler, og hodet er litt klarere. Jeg gnir vannet ut av øynene, trekker pusten; flyter litt på ryggen, før jeg synker igjen.