Dager

Noen av dagene sklir forbi med glatte, glatte overflater; og jeg, med mine klønefingre og nedbitte negler, får ikke tak i dem. Plask, sier de dagene, og blir borte. I dag har jeg ikke stått opp. Jeg har verken begynt på eller avsluttet noe. Ikke lyttet til en eneste sang, ikke utvekslet et eneste ord.

Min nye lege spurte i går, om jeg mente jeg hadde noen andre problemer. Følte jeg meg deprimert, slet jeg med angst?

«Nei», sa jeg.

Det gikk et minutt eller to og så sa jeg «Nei» igjen, og trakk på skuldrene, slo ut med armene. «Altså», sa jeg. «Liksom.» Jeg har merket i det siste at ordene mine også kommer saktere, vegrer seg for å komme forbi tungen min, jeg må være forsiktig så jeg ikke spiser dem opp. «Jeg har levd med ME i så mange år», sa jeg. «Selvfølgelig er jeg litt», pause, «Umm», selvironisk smil. «Frustrert?»

«Selvfølgelig», sa min nye lege.

Noen av dagene er større fisker, de har pigger og barracuda-kjever, og stikker av med snøret mitt. Plask, sier de dagene, og jeg faller i vannet. Jeg sier ingenting mens legger ansiktet i riktige folder, og putter hodet mitt i et håndarbeid eller en bok. Jeg sier ingenting til mine, eller andre, ikke til nyhetsoppleseren på radioen, eller tv’en, som prater i vei, og jeg sier ingenting til leggene og armene mine når de sier at nå, nå er vi laget av gelé.

«Herregud», sier jeg istedet. «Jeg skulle gå ut med søpla og glemte søppelposen i leiligheten.» Smil. «Sjekk 'a, jeg er dement. I dag tok jeg på meg tre t-skjorter før jeg ble oppmerksom på hva jeg drev med.» Tror noen jeg snakker med at jeg simpelthen er deprimert? Jeg er en liten, rund skikkelse, røde kinn og lys stemme, og jeg ler, jeg vil bare le av alt, og det er slik jeg er, for jeg går nemlig ikke ut når jeg ikke klarer å forme ordene for å for eksempel dele disse historiene. Da blir jeg her. Jeg står ikke opp. Jeg er der et sted, under overflaten.

Plask!

Jeg lyver mye i hverdagen. Det er vanskelig å gjøre usynlig sykdom til et sosialt referansepunkt. Som regel er det enklere å ikke ta telefonen, late som om man er opptatt, som om man ikke så, ikke hørte; eller man kan si det er omgangssyke, si man er forkjølet, si man er for opptatt, sorry, jeg er opptatt. Ikke fordi jeg skammer meg over å være syk - det hender jeg skammer meg over ting i den anledning, men ikke over det å være syk i seg selv – og jeg holder det ikke hemmelig, om jeg mener det er relevant for noen å vite hvorfor jeg gjør, og ikke gjør, enkelte ting. Hvorfor jeg er vanskelig å forholde seg til. Hvorfor jeg aldri kan operere i forhold til en fast timeplan.

Jeg lyver fordi det verste jeg vet er endringen i tonefall, nikkingen, de sikkert velmente forslagene og synspunktene fra mennesker som aldri har opplevd det jeg har opplevd. Jeg lyver fordi det er så vanskelig å snakke med noen som ikke klarer å ta inn over seg hva det innebærer å ha vært syk i ti år; når de ser på deg, ser litt ned på deg, og hjelpsomt forteller at det hjelper nok å ikke sitte så mye stille, man må være aktiv vettu, ja, du burde nok begynne å trene. Være voksen; fikse livet.

Plask.

Jeg lyver fordi jeg mye heller vil være underholdende enn deprimerende syk.

Noen av dagene svømmer bedagelig rundt anklene mine. Det er greit, sier de, alt er greit, det er bare å lene seg tilbake, vi går ikke fra deg. Det er dager hvor jeg myser mot sola, drar ut og spiser med venner, er kul og lager kule ting, sier smarte ting, sitter og prater i noen andres sofa, leser interessante artikler, og hodet er litt klarere. Jeg gnir vannet ut av øynene, trekker pusten; flyter litt på ryggen, før jeg synker igjen.