søndag 4. mars 2012

ADVARSEL.... masse tanker igjen.....

Om du heller ønsker å lese et koselig håndarbeidsinnlegg. vennligst kom igjen i morgen :-))
Ellers, finn fram paipirlommetørkle før du leser videre.....

Mer vårstemnig....
Det er ikke noe som får meg i mer vårstemning en tulipaner.
Og nå er det ikke lenge til de kommer opp ute i blomsterbedene, om dette været fortsetter
Det er meldt litt kaldere til uka, men varmt igjen til helgen

Disse nydelig tulipanene kom i fra et par like nydelige mennesker som var her på besøk i går., Noe vi har snakket om en god stund.. men dørstokkmila er noen ganger veldig lang..
men det har vært veldig verd å vente på

Som jeg har fortalt før, har jeg i mange år.. faktisk i over 20 år, bodd, og drevet gård. med melkekuer, griser, travhester, osv osv... jeg var vaktmester på et grendehus, og i et pukkverk, og var avlastningshjem for barnevernet
..
I denne tiden hadde vi vel det som kan kalles åpent hus 24/7
I perioder bodde vi med svigermor, og svigerfar, som forøvrig hadde langt framskreden altzheimer, og var pleiepasient, , senere etter hans bortgang, bodde svigermor med oss i perioder, . Det samme gjorde tanter, søsken av min mann med familie, vi hadde svigermors bror, som også var pasient, gjennom lier sykehus,  i perioder, nieser og nevøer....
Ja lista er lang. Og i hverdagen var dørene åpne, og kaffen og litt biteti klar. Og det var stadig folk ut og inn
Og jeg stortrivdes med det..
Da jeg ble skilt, og flyttet inn i en liten 2 roms, i ny jobb, og med en helse som skrantet...
Så ble det stille.....



veldig stille

Og jeg trengte det en periode..
 Jeg skaffet meg et par husdyr, blandt annet en ilder
Og jeg koste meg.....
 En svigerinne, og noen gode venner var igjen, og jeg trivdes som plommen i egget. Med stille, rolige og forutsigbare dager...
Jeg kom meg inn i mitt nye liv, mine nye rutiner, og helsen ble litt bedre..fikk kjempegode kolleger, og venner...
Jeg traff etterhver min nye samboer, flyttet sammen, og stortrivdes...
Til helsen smalt igjen..

Nå etter 8 år som husbunden det meste av tiden, med en helse som har gått opp og ned, Og med en svak nedadgående kurve... Så blir man etterhvert litt ensom

Jeg er heldig og har kjempeherlige barn, svigerbarn, og stebarn. Og en helt suveren, samboer....
Jeg har en svigerinne som stille opp, og en mor som også hjelper utrolig mye til og som etterhvert har blitt en god venn.

Heldigvis har jeg beholdt mye av humøret.
En av de tingene man må igjennom for å få min diagnose. Er en større psykiatrisk undersøkelse. Og der har jeg fått bekreftet at jeg har et "ukuelig pågangsmot, og humør, og en sterk psyke, til tross for store fysiske helseplager"
det er noe å putte på cv'en
Den dagen jeg får bruk for å skrive den igjen.. For det er et stort stygt hull i den, som skal litt til å fylle opp

I et par år lette vi etter hva som feilte meg, så begynte 2-3 år med å godta det, før jeg lette etter kur, og hva jeg kunne gjøre for å komme meg fort tilbake til et "liv"
Jeg nektet å godta, og nektet å søke ufør, for jeg var snart tilbake....
I denne perioden ble jeg sykere, klart mindre, ikke minst sosialt. Og man lukker seg inne.
Stenger andre ute

og blir til slutt alene..

Så ble jeg så syk at jeg holdt på å ikke overleve..
Og bestemte meg for å gå med på å bli ufør...

Og etter et par dager med masse snørr og tårer..
Så dukket det opp nye, lysere og bedre dager

Jeg kjente at jeg fikk roen til å godta at jeg var syk.. jeg sluttet å skamme meg, og kuttet så mye ut mennesker som trakk meg ned, som  jeg kunne...

Jeg kan nyte, og kose meg på  gode dager, og jeg kan tillate meg å være syk alle de dårlige.

Og godtatt at livet etter at jeg ble skilt, og skulle starte på nytt, ikke ble hva jeg drømte og planla... .. men egentlig mye bedre.

For jeg har funnet mine kreative evner. Jeg tjener ikke penger på dem, og lommeboka er tom, men likevell føler jeg en stor glede i å kunne skape noe av det som dukker opp i min vei. 

Og jeg er glad jeg har hatt tid til å kunne bruke det lille jeg har av energi på en fatastisk samboer,  ungene mine, på barnebarna, Og de menneskene som virkelig er bryet verd å bruke tiden på.

Dagene har absolutt ikke vært noen glansbilder, men de har nok gitt meg styrke..

Tilbake til diktene mine, så er det ett her i fra tiden jeg følte meg veldig alene..
Hvor det egentlig var tryggest å holde meg med mennesker som jeg egentlig ikke kjente... som aldri krevde noe tilbake,
Ensomhet


Kaldt, vondt, sprengende, iskaldt, tungt, Ensomt


Er det bare meg som
åpner favnen
og tar i mot fremmede

Åpner meg
Vet jeg har ryggen fri, og kan returnere
uten forpliktelser og forventninger
Til ensomheten
Er det bare meg
Som stenger døren
Lukker meg

Gjemmer meg bak masker og unnskyldninger
Når kjente vil inn¨
Føler meg trengt opp i et hjørne, redd
Forventninger
Og flykter inn i ensomheten

Når jeg egentlig vil favne alle
Og finne veien ut av ensomheten


Etter jeg ble varig ufør. Føler jeg at jeg har revet mine egne murer,
Og som i diktet Muren, under fanen Mine dikt, så var nok den muren en beskyttelse for å slippe å forholde meg til meg selv, mer enn at jeg ikke våget å slippe andre mennesker inn

Det jeg opplever nå, når alle porter, dører og vinduer er åpnet. Er at venner fra fjern og nær, har dukket opp, og ønsker meg velkommen tilbake. Selv om jeg helsemessig, og hva jeg klarer ikke er noe lenger framme
Så møter jeg en utrolig forståelse for det. Og mennesker som kommer meg i møte, og bare vil meg vel
Mye av det sosiale må jeg dessverre ha igjennom nett, og i en liten grad igjennom telefonsamtaler. men jeg skal lære meg å prioriter krefter til sosiale kaffeslaberaser, med mennesker som gir, istedet for å stjele energi.

Og all kreativiteten min, som jeg klarer å gi utløp for igjennom håndarbeider i perioder, De gir meg tilbake troen på at eg virkelig er verd litt likevel.... :-)

Midt inne i alt som skjer, så har det vært en del tumulter, og vonde ting som skjer innad i familien

Men heldigvis ser det ut til at alt roer seg ned igjen, og vi har blitt om mulig enda mer sammensveiset.

jeg har i perioden med masse tumulter, prøvd å være åpen, eller så åpen som jeg synes det passer, for de det gjelder.
Og det er utrolig hvor stor åpenhet man får tilbake, når man  bare åpner seg
Jeg burde jo ikke være overrasket, for jeg har opplevd det før :-)

Og det hjelper i tunge stunder, å kunne dele erfaringer-
jeg skulle bare ønske de i utgangspunktet var unødvendig å skape dette.

Det som har vært saken her, er at det er familie, som har meldt noen i egen familie... med meldinger til barnevernet,
for å oppnå egen vinning.
Jeg skal ikke gå inn på saken her.
Men jeg har iallefall fått høre at det i mange familier finnes slike saker....
Og jeg som har jobbet gjennom barnevernet i sin tid, blir så sint når jeg ser mennesker bruker de knappe ressursene som skulle brukes på de barna som virkelig trenger det, for å prøve å straffe/egne vinninger
Og ikke minst, så er det jo barna det rammer hardest, når det ikke er grunnlag for det, og det ikke foreligger omsorgssvikt, som det barenevernet er der for å verne barna i mot



men som jeg startet innlegget med.... så dukket det opp herlige venner på døren i går.. Og det er ikke det siste vi ser til dem..
I tillegge har jeg et vennepar,og en jente i fra ugdommen som jeg skal treffe igjen.= Og et par jenter i fra en fjern fortid som jeg har truffet flere ganger, og skal treffe igjen

Så her er det mer enn vårsolen som skinenr om dagen

En stor klem i fra
post signature
PS.. skulle det være mye skriveleifer, mye uklare uttalelser, eller annet, Så sliter jeg med det kognitive i dag, i tillegg til en hodepine,,.. så si heller i ra om det er uforståelig..
Så lover jeg koseligere innlegg utover våren

3 kommentarer:

Eli's lille rede sa...

Jeg tror nok at grunnen til at flere kommer tilbake er fordi du er på vei ut av beskyttelsesskallet ditt. Mennesker er rare sånn, de er redd for å si feil ting, eller ikke vite hva de skal si i det hele tatt, og da er det lettere å holde seg unna. Det hjelper veldig når man er åpen om sykdommen sin, er utadvendt og beskriver situasjonen som gjør at folk lettere forstår. Du har nådd bunnen, og spesielt med tanke på at du har resignert og gitt etter for uførhetstrygd-presset. Nå er det bare en vei og det er oppover!
Joda, det er sånt i de fleste familier. Har ikke sluppet unna min familie heller. Det er av sine egne man skal ha det, sier de.....
Ennå et likhetstegn mellom oss. Jeg har skrevet uttallelige dikt opp igjennom. Det hjelper ofte å få ting ned på papiret når man ikke får det ut på annen måte. Ordene sitter lettere i pennen enn munnen;) Hang in there, Heidi! Setter veldig pris på deg, skal du vite!
En god klem fra Eli:)

Heidi's hjørne sa...

Tusen takk Eli... Jeg setter veldig pris på deg også :-)
Jeg føler det går oppover og rette veien nå.
Og det er veldig godt når man føler at en ikke er alene om tanker en tror en selv er den eneste som har... Men da må man først bare tørre å åpne seg

Stor klem til deg,

Namaste (jeo74) sa...

Det e ikkje alltid så lett å holde motet oppe. Bare det å tenke blir liksim ein påkjenning te tider...

Helga har dessverre ikkje vore så grei med meg, men Trym har heldigvis vore hos pappen så eg har bare hatt meg sjøl liksom, og hundene sjølsagt :o)

For fysste gong på flere år hadde eg invitert venninner te meg på fredag. Måtte avlyse og det var jo ein nedtur. Snart går det vel opp igjen :o)

Klem og gode tanker din vei