hva er vel bedre etter en veldig kald tur,
enn å komme inn i varmen igjen -
..med røde eplekinn!
tenne lys, krype opp i sofaen under et teppe,
noe varmt å drikke og litt snop å spise...
og se en julefilm - og vite at man har fri
resten av dagen....
..fortsatt fine juledager til deg som titter innom!
Nest siste dagen av året 2010.
Dagen i dag, og dagen i morgen, er dager for litt ettertanke. Ennå ett år har sklidd forbi. Enda ett år, som vi gikk inn med håp, forsetter og forventninger, Og det har skjedd masse i dette året, noen har kommet, en del har gått, noen forsetter har blitt gjennomført, og noen forventninger slo til, og andre ble ikke som en trodde. Jeg skal kikke gjennom litt her, og se om jeg kan lage min egen lillle kavalkade imorgen
Det eneste jeg er litt lei meg for, på slutten av ett nytt år, er at det ikke er endringer i helsen. Iallfall ikke til det bedre. Hvert år håper man at innen dette åert er omme, så skal alt være så mye bedre, men fremdeles ligger jeg her og vaker i vannskorpen. Uttrykket kommer i fra ett innlegg jeg hadde for en tid tilbake, som heter "Dager", jeg skal ta med teksetn til slutt i dagens innlegg.
Jeg har vært hos legen og tatt ny blodprøve, og i dag var den heldigvis velig fin igjen, etter å ha vært på tur, feil vei, en stund igjen. Så nå kan jeg slappe av i helga. Feiret med å reise innom Prix i Vestfossen, og få tak i kokosbollene, som ingen har fått tak i julen i år. Og som nesten har blitt en like stor tradisjon som juletreet her i gården
i tillegg har jeg kjøpt litt blomster til nyttårshelga i dag. Bare en bukett med tulipaner, og en bukett roser. Jeg er litt spent på om de frøys i bilen for meg, da Leif og jeg var en snartur innom mamma, Siden jeg har vært på en av mine sjeldne, mini butikkturer i dag. Måtte jeg selvfølgelig kjøpe med en liten ekstra romjulsgave til mamma. Hun har jo hjulpet så mye med både kjøring og andre ting, at det er moro å kjøpe med, selv om det ikke er noe som koster så mye.
jeg fant forresten en fin side om stell av blomstene vi vanligvis har i hus i julen. Det er noe jeg stadig trenger. Vi har nok en leilighet som er god og varm, og ikke minst like varm døgnet rundt. Så det er nok en del plsnter som ikke trives. Også har jeg vel ikke de grønneste fingrene som finnes.....
Smånissene mine passer den hvite amarylissen min i år
Visste ikke hvilken farge det var på amarylissen da jeg tok med meg løken. I fjor fikk jeg en ndelig rosa og hvit, og i åt ble det hvit
Sviblen i buret trives, og springer ut også. Mest spent på om den blir så stor at jeg må ha den ut av buret igjen
Sviblen i stuen, ser it til å kose seg
I dag har jeg kjøpt roser og tulipaner
Dager
Noen av dagene sklir forbi med glatte, glatte overflater; og jeg, med mine klønefingre og nedbitte negler, får ikke tak i dem. Plask, sier de dagene, og blir borte. I dag har jeg ikke stått opp. Jeg har verken begynt på eller avsluttet noe. Ikke lyttet til en eneste sang, ikke utvekslet et eneste ord.
Min nye lege spurte i går, om jeg mente jeg hadde noen andre problemer. Følte jeg meg deprimert, slet jeg med angst?
«Nei», sa jeg.
Det gikk et minutt eller to og så sa jeg «Nei» igjen, og trakk på skuldrene, slo ut med armene. «Altså», sa jeg. «Liksom.» Jeg har merket i det siste at ordene mine også kommer saktere, vegrer seg for å komme forbi tungen min, jeg må være forsiktig så jeg ikke spiser dem opp. «Jeg har levd med ME i så mange år», sa jeg. «Selvfølgelig er jeg litt», pause, «Umm», selvironisk smil. «Frustrert?»
«Selvfølgelig», sa min nye lege.
Noen av dagene er større fisker, de har pigger og barracuda-kjever, og stikker av med snøret mitt. Plask, sier de dagene, og jeg faller i vannet. Jeg sier ingenting mens legger ansiktet i riktige folder, og putter hodet mitt i et håndarbeid eller en bok. Jeg sier ingenting til mine, eller andre, ikke til nyhetsoppleseren på radioen, eller tv’en, som prater i vei, og jeg sier ingenting til leggene og armene mine når de sier at nå, nå er vi laget av gelé.
«Herregud», sier jeg istedet. «Jeg skulle gå ut med søpla og glemte søppelposen i leiligheten.» Smil. «Sjekk 'a, jeg er dement. I dag tok jeg på meg tre t-skjorter før jeg ble oppmerksom på hva jeg drev med.» Tror noen jeg snakker med at jeg simpelthen er deprimert? Jeg er en liten, rund skikkelse, røde kinn og lys stemme, og jeg ler, jeg vil bare le av alt, og det er slik jeg er, for jeg går nemlig ikke ut når jeg ikke klarer å forme ordene for å for eksempel dele disse historiene. Da blir jeg her. Jeg står ikke opp. Jeg er der et sted, under overflaten.
Plask!
Jeg lyver mye i hverdagen. Det er vanskelig å gjøre usynlig sykdom til et sosialt referansepunkt. Som regel er det enklere å ikke ta telefonen, late som om man er opptatt, som om man ikke så, ikke hørte; eller man kan si det er omgangssyke, si man er forkjølet, si man er for opptatt, sorry, jeg er opptatt. Ikke fordi jeg skammer meg over å være syk - det hender jeg skammer meg over ting i den anledning, men ikke over det å være syk i seg selv – og jeg holder det ikke hemmelig, om jeg mener det er relevant for noen å vite hvorfor jeg gjør, og ikke gjør, enkelte ting. Hvorfor jeg er vanskelig å forholde seg til. Hvorfor jeg aldri kan operere i forhold til en fast timeplan.
Jeg lyver fordi det verste jeg vet er endringen i tonefall, nikkingen, de sikkert velmente forslagene og synspunktene fra mennesker som aldri har opplevd det jeg har opplevd. Jeg lyver fordi det er så vanskelig å snakke med noen som ikke klarer å ta inn over seg hva det innebærer å ha vært syk i ti år; når de ser på deg, ser litt ned på deg, og hjelpsomt forteller at det hjelper nok å ikke sitte så mye stille, man må være aktiv vettu, ja, du burde nok begynne å trene. Være voksen; fikse livet.
Plask.
Jeg lyver fordi jeg mye heller vil være underholdende enn deprimerende syk.
Noen av dagene svømmer bedagelig rundt anklene mine. Det er greit, sier de, alt er greit, det er bare å lene seg tilbake, vi går ikke fra deg. Det er dager hvor jeg myser mot sola, drar ut og spiser med venner, er kul og lager kule ting, sier smarte ting, sitter og prater i noen andres sofa, leser interessante artikler, og hodet er litt klarere. Jeg gnir vannet ut av øynene, trekker pusten; flyter litt på ryggen, før jeg synker igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar