En ny tid

                                                             

Denne uken som kommer nå, begynner en helt ny tid i heidihistorien.. Denne uken, fyller jeg 47 år… men denne uken blir jeg også pensjonist….uførepensjonist.

Et sårt, og litt trist kapittel av livet, som starter.

Jeg har jo visst det en liten stund nå, og har heldigvis klart å bearbeide mye av følelsene. For uansett hva mange mener, og og tror- Så er det en sorgprosess man må igjennom, når slike omveltninger kommer… Man mister en del av seg selv, Man mister en del av sin identitet, når man har forlatt arbeidslivet, og på mange måter er overlatt til et liv med seg selv,



Men jeg har bestemt meg for å ikke bli dvelende ved alt det jeg ikke lenger kan, og ikke lenger klarer, men prøve å holde fokus, på hva jeg kan, og det å lage dager, med innhold, og livsverd, uansett..

Det som føles godt, midt opp i alt, så er det en trøst at det finnes mennesker der ute, som er med meg i gode dager, og i tunge dager, Og som tar meg for den jeg er, og som tror på meg, og ser hva denne sykdommen går ut på.


Til tross for alle uhyggelige historier jeg hører om NAV, så har jeg heldigvis sluppet unna de store problemene, Og hatt de i ryggen, og hatt de med til hjelp og støtte underveis. Selv om jeg nå, når jeg kommer over på ufør, mister fler tusen pr mnd i inntekt, noe som ikke NAV er skyld i, så har de vært en god hjelp i prosessen,  til å få bedre dager

Nå kan jeg roe ned rundt helsen, og tenke på å bli bedre, og prøve å komme meg tilbake til en eller annen form for arbeidsliv igjen . For foreløpig roer jeg meg ikke ned med at resten av livet skal bli slik. jeg ser på dette som en løsning fram til jeg kan prøve å komme ut i arbeidslivet igjen

Og alt det ser lysere ut, med de nye forskningsresultatene på å medisinere mennesker med min sykdom. Dette er kjempespennende å få være med på .

Imellomtiden skal jeg ta vare på meg selv, og holde på med de tingene jeg kan klare.

En viss grad av håndarbeider, og i tillegg må jeg prøve å holde i gang et sosialt liv, på det nivået jeg kan klare.. Hodet bobler over av kreativitet, uansett hvordan kroppen fungerer. Og det er på mange måter deilig. For det er så mye annet man har mistet… Men man blir også frustrert, over å ha så mye som man gjerne vil, men ikke kropp og energi til å gjennomføre det.

Jeg har også lært  veldig mye,  i perioden jeg ha vært syk. .En del lærdom som som jeg er veldig takknemlig over, og som jeg kanskje ikke vil unnvært, om jeg kunne hatt valget.

Nå har  jeg tidligere , blant annet vært, bondekjerring, med melkekuer, og andre dyr,
Jeg har hatt  jobb  gjennom barnevernet, og jeg har hatt andre jobber, hvor jeg har jobbet  tett på andre mennesker, og da ofte mennesker som har vært i en vanskelig fase i livet.
Og jeg har nok fått med en del liverfaring, og en del verdier, gjennom det, som jeg kanskje ikke hadde fått med meg, i andre sammenhenger (selv om det er noen fasit på hva som er “riktige” verdier, g på hvordan man bygger seg opp verdier..)

En av de viktigste tingene jeg har lært,  er at det finnes masse som gjør livet vårt rikt,
og at en av de tingene som er langt nede på prioriteringslisten, er store inntekter og fine titler.

Min rikdom, er igjennom mennesker jeg får lov å ha rundt meg,og hva disse menneskene  betyr, Det å kunne ha mennesker rundt meg som jeg bryr meg om, og som bryr seg, om, (og ikke med…) meg og mine, tilbake...

Jeg har heldigvis blitt så voksen, at det ikke betyr så masse hva andre mennesker mener om meg, og jeg kan klare å se hvilke mennesker jeg vil ha i livet mitt, og hvilke som ikke koster for mye, å prøve å ha et forhold til.

Etter 10 –12 år med sykdommen, og i store deler av denne tiden, gjennomlevd, det som ialle år, har vært mitt verste mareritt, det å være avhengig av andre mennesker, og hjelp til veldig mye,
Så lærer man en del.

Jeg er ikke av den oppfatning at mennesker skal hoppe opp, og stille seg til disposisjon eller mase om man trenger hjelp, , med en gang man er syk.
Men med en heidimann, som har vært igjennom 4 store ryggoperasjoner, i tillegg til kneoperasjoner, og diverse på de 8 årene vi har holdt sammen, i tillegg til at han er i full jobb, mellom operasjonene… Så hender det at man trenger noen som kan stille opp litt i blandt.

Vi har i tillegg till egne plager, hatt vårt med andre, utenforliggende problemer, som man ikke kan styre helt, fordi det  gjelder andre mennesker, som familie, barn, barnebarn osv. med sykom, brann, og diverse andre problemer.. Man har hatt syke, og mistet familie medlemmer, osv osv…Slik som alle andre har.

Heldigvis, har jeg vært, og er omgitt av mennesker , som stiller opp, helt uten man alltid trenger å spørre, man har mennesker som vil en vel. Og disse menneskene vet man å sette pris på, når man blir funksjonshemmet, og hjelpeløs, uten andre menneskers hjelp. Jeg vil ikke nevne noen spesielt her, da er ingen nevnt, og ingen glemt, foreløpig.

Nå har vi akkurat hatt en helg med samling av alle våre 5 unger, våre svigerbarn, og barnebarn… og jeg føler jeg ,med alle i ryggen, er klar for å fortsette på et nytt kapittel….



Men alle disse i ryggen, skal jeg kose meg med verdens herligste, og snilleste heidimann…

Med familie, og barnebarn….

Med campingliv….

Håndarbeider... og det jeg kan klare

Og jeg skal lage en hverdag som innkluderer alle dere andre, som jeg har kontakt med på en eller annen måte…
Nå skal jeg ligge litt til lading, etter en kjmepekoselig, men kjempetrivelig helg... Jeg ønsker dere en flott søndag , alle sammen. Klem i fra