Sykehustur

Jeg har egentlig bestemt meg for at det ikke skal noe sykdomsprat inne på bloggen her. Her skal jeg føle at jeg på tross av kronisk sykdom, lever et litt normalt liv også.

Men i oktober ble jeg alvorlig syk, og endte på sykehus i 2 uker. Nå har jeg vært hjemme i 3 uker, og er egentlig ikke så rare kremmeren enda.

Dette var en så skremmende opplevelse, det kom så brått, var så intens, og skremmende, og det kunne ha gått galt, at jeg fant ut at jeg vil skrive ut litt av følelsene på dette her, i stedet for å dytte ørene til de rundt her fullt med det. her er det iallefall frivillig å lese det :-)

Jeg blir litt redd, når jeg ikke tok tegnene på forhånd, ikke vet hva det kommer av, og ikke om det kan skje igjen. Men jeg har hatt en dyrkjøpt erfaring, om at jeg må bli flinkere til å ta vare på meg selv, og endre på litt, i forhold til sykdommen.

I hele sommer og høst, egentlig har formen min vært på tur nedover. Det var vel derfor jeg ikke reagerte på at jeg ble syk med en gang, og med en form som hopper opp og ned med ME'en, så er det ikke så godt å vite hva som er hva.

Jeg gledet meg enormt til navnedagsfesten til lille Andrea den 18 oktober,

Pga at Leif hadde hatt stor operasjon i ryggen, og dårlig form her, hadde vi ikke fått vært borte hos småjentene , og sett dem på lenge. Kathe og Jarand har heller ikke hatt bil til å komme over med (det er ett par timers kjøring over til dem). Så jeg gledet meg til å se de igjen begge gulljentene til mormor.

Og i tillegg skulle det bli moro å komme ut blandt folk å skravle litt, og se igjen familie og kjente, en ikke ser så ofte

Kathe ville gjerne bruke dåpskjolen jeg har strikket, den er ganske stor,og Andrea er var ni mnd nå når hun skulle ha navndagsfesten (skulle egentlig hatt i april, men Andreas bestefar døde den helge navnedagsfesten skulle være, derfor ble den utsatt til nå)

Det var moro å sette den i stand, og pynte, i tillegg til at jeg måtte strikke en ny kyse til den.

Onsdagen før navnedagsfesten, reiste vi over en tur, slik at vi fikk prøvd den på, og snakket litt med dem før dagen. Og ikke minst hilst på de små gulljentene

Jeg tenkte jeg skulle hatt med Christine nedover, slik at de fikk litt ro til å stelle i stand, men det var ett eller annet som føltes galt, så jeg torde ikke. Vi skulle antakelig ha henne med nedover etter festen i stedet.

Hjemme igjen brukte jeg dagene til å hvile fram til navnedagsfesten.

Natten før festen sov jeg dårlig, og våknet med et ubestemmelig ubehag i kroppen, og feber. Jeg stappet på med noen medisiner, og små dormet litt på sofaen, og var bedre i form da vi reiste til Bø. Eller var det bare at jeg ikke våget å kjenne etter, fordi jeg var redd jeg ikke skulle orke.. hehe

Festen lager jeg ett eget innlegg på, så den skriver jeg ikke mer om her :-)

Det jeg ikke har skrevet, er at jeg i flere dager hadde hatt psoriasis eksem på høyre hånd, og spesielt på tommelen. Dette hadde det gått litt verk i, og jeg hadde en litt sår, varm følelse på armen den lørdagen, og søndagen

Søndagen, dagen etter festen, ble tilbrakt på sofaen, for å hvile ut, og spesielt fordi Christine skulle komme i fra bestefaren sin, og ned, for å ligge over. Egentlig syntes jeg formen var ovveraskende bra, til ha vært i Bø, og Lunde dagen før.

På natten til mandag ble jeg syk, feberen steg til over 40, Og for meg som har en normal temp på mellom 35,5 og 36, så er det høyt. Jeg frøs og jeg svettet, jeg hadde vondt i høyre armen, brystkasse og ryggen. Og var egentlig bare SYK...

Leif kjørte Christine hjem på formiddagen på mandagen, fordi jeg var så dårlig. Og jeg fikk en time hos legen kl halv 6 ....

Hos legen fikk jeg antibiotika (er allergisk mot penisilin), for betennelsen i hånda, og at det kunne være på vei til å gå i lymfene.. Mer ble ikke gjort, fordi vi skulle skynde oss, så vi rakk apoteket. Og skulle komme tilbake, om jeg ikke ble bedre

Onsdag var vi tilbake igjen, nå var armen verre, og jeg begynte å hovne opp under armen, Crp ble målt til å være over 160, jeg fikk med medisiner, og reiste hjem, og skulle komme tilbake om det ikke ble bedre

Fredag var jeg tilbake igjen. Med armen i fatle, nå klarte jeg ikke bevege høyre side. Og klarte ikke gå over gulvet alene..

Hevelsen var over hele brystkassen og nedover siden. jeg klarte ikke snu meg i sengen, legge meg, eller reise meg opp selv. Og CRP var fortsatt over 160. Og det ble bestemt at jeg skulle reise til Kongsberg sykehus

Her ble jeg mottatt av de hyggeligste mennesker i verden,

Jeg trodde dette bare var litt undersøkelser og hjem igjen, men nei. Crp var mellom 4 og 500... jeg var dehydrert, underernært, og hadde for lavt oksykenopptak. Det ble tatt røntgen, der fant de kratig lungebetennelse i høyre lunge.

Det ble satt inn veneflon, med væske, og antibiotika. Og det ble satt inn kateter, både fordi jeg ikke klarte å gå, og fordi de skulle måle hvor mye væske som kom ut av kroppen igjen.

Det første dagene her husker jeg ikke så mye av.

Jeg husker de kom og skiftet på antibiotikaer, som jeg fikk 8 poser av om dagen de første dagene, og senere 6, og resten av døgnet fikk jeg tilført væske i årene. De tømte og målte kateter, de helte i meg drikke, og skjemaer ble fylt ut med antall liter drikke... det var energidrikker, og vitamindrikker.. og litervis med vann og farris.

Jeg hadde bare metallsmak i munnen, og synes alt smakt like ille, og masse belegg i munnen, som gjorde at det var ubehagelig å putte noe inn..

Her er blide etter et par dager, Ser ikke akkurat frisk ut

Noe som var fælt disse dagene, eller mest om nettene var feberfantasier, og hallusinasjonene jeg hadde.

Disse gjorde at jeg ikke klarte å skille på hva som var fantasier og hva som var virkelighet. Det var guffent, og skremmende. Og av en eller annen grunn, turde jeg ikke prate om det med noen annen enn Leif

Han var enestående hele tiden,. Kom innom hver dag. De første dagene bare en halvtimes tid, det var det jeg orket. men det var godt å se ansiktet hans, og ha han å prate med i det smerte helvete (unnskyld språket),og sykdomen på det verste

Etter en uke klarte jeg heldigvis å komme meg opp å få en dusj.... Bedre dusj har aldri vært tatt på Konsgsberg sykehus tror jeg.

Jeg hadde ikke klart å dusje de siste par dagene før jeg kom dit heller.. og av en eller annen merkelig grunn, så hadde det fettete håret plaget meg hele tiden.. hehe

Det var også noe å bekymre seg over der en ligger. men jeg hadde flere sånne merkelig ting jeg reagerte på.

Jeg skulle absolutt prøve meg med rullatoren selv til dusjen. Og jeg klarte det bort, men måtte trilles tilbake.. Det ble alt for langt å gå :-) Skulle sett ansiktet mitt da jeg noen dager etter, oppdaget at badet lå skrått over gangen... hehe

Mamma var også innom en del turer. jeg klarte ikke så lenge av gangen,men deilig å se noen kjente ansikter

Etter 10 dager skulle jeg få av alle slanger og poser... og gå over på tabeletter.

med det resultatet at de måtte skifte ett par ganger,... og jeg hadde en kropp, som var helt dekket av store røde, kløende vabler. og ble satt på allergi medisiner, og måtte på med veneflon, og poser og slanger igjen.... og smøres og dusjes, smøres og dusjes...

.Enda kjennes huden tør og papiraktig ut, etter den runden, 4 uker senere...

Nå hadde mye av hevelsen på høyresiden, og brystkasse gått ned, og jeg klarte å snu meg,og kom meg ut av sengen selv. Det var deilig å føle seg bedre..

Her er bilde av siste antibiotikaen av de over 20 literne jeg fikk i løpet av 10 dager....
Senga og rullatoren min

jeg hadde bursdag mens jeg lå på sykehuset også. Og til frokost kom sykepleierene syngende inn, men brett, med norsk flagg, kake, og eplemost til meg... Og da kom det jammen noen små tårer.

jeg fikk utrolig godt stell der oppe

På bursdagen min fikk jeg noen timer perm, og kunne reise hjem en tur også

Det var deilig å komme hjem en liten tur, selv om jeg sov mye av tiden. Erik og karoline kom en tur. Også spiste vi pizza alle fem, før jeg mått reise opp igjen

Idefix hadde savnet mor, og fant teppet hun hadde ligget i hjemme på perm, da jeg reiste opp igjen

Dagen etter , den 4 november fikk jeg heldigvis reise hjem Mot at jeg ble fulgt opp av fastlege, og sykehuset......

Og hva som skjedde har jeg ikke fått noe svar, og får jeg vel heller aldri...

Legen mener at immunforsvaretmitt er så dårlig, av den kroniske sykdommen, at betennelsen i hånda, sammen men at jeg har vært ute på butikker, og i selskap, og utsatt meg for masse smitte... har gjort at immunforsvaret mitt har kollapset totalt, som har ført tiø lunge betennelse lymfeprebetennelse, blodforgiftning, osv.. osv....

Dette ble sikkert både rotete og rart, men det er godt å skrive av seg litt. Det er masse jeg ikke har med meg her, som skjedde på sykehuset, og som sikkert hadde gjort enmer komplett historie om jeg tok med... men føler at jeg ryddet i hodet nå, så får jeg se om resten kommer senere....