Kommer man til et punkt
Der man plutselig ikke
Lenger
Kan se i speilet
hvem man er… Tidligere var bildet i speilet
så klart.
Nå er det som etter en dusj
Dugget og uklart
Bare noen omriss
Tidligere så jeg:
Kona til….
Og senere
Samboeren til…
Jeg så hun som sto på døgnet rundt
Og var
Den som fikk til det mest
Hun som ”ikke var redd
For å
Ta i et tak”…
Jeg så en jente som ikke
Alltid
Følte det slik
Som mange ganger
Var usikker og
Redd
Men ville ikke vise det
Jeg så hun som tross
Sykdom
Tok utdannelse
Og begynte på
Ny runde
Med å klare ”alt”
Den på jobben som var med på …
….Det sosiale..
…..reiser, kurser
og seminarer
……Når det trengtes en ekstra hand
enten i ferier
eller
overtid
og storkoste
og danset meg gjennom dagene
jeg tok meg tid til…
å hjelpe
der ungene trengte
litt
ekstra
…når naboene og familie
trengte
noen..
hjelpe barn i gjennom
barnevernet
lese ett eventyr på sengen
ha sosiale lag
,med både
venner
og familie
Strikke sokker
ha åpent hus
for venner, familie
og kjente
både voksne og barn
ha et soverrom ledig
når noen trengt en seng……
I tillegg til å trene
4 dager
i uken
Nå klarer jeg å dusje
Om jeg er heldig…….
på en god dag...
Livet gjør noen bråstopp
Og plutselig dugger speilen..
Jeg må lukke øynene..
Kikke innover
Og
Se hvem
Som skjuler seg der
Ikke bare den som engang vistes i speilet…
Det er vanskelig å se hvem jeg er…
Muren
Våge å slippe til
et menneske
Slippe det innenfor
den usynlige muren
Jeg vil så gjerne vise Han
Hvem jeg er…?
Åpner litt på porten i meg
senker muren
og lar han stige inn
Men plutselig ser jeg speilbildet mitt
i Hans øyne
Får et glimt av hvem
og hva
jeg er, igjennom Han
ønsker å lukke porten, og
stenge muren
rundt meg
Han gjenspeiler
sjelen min
MEG
Jeg blir konfrontert med hvem jeg er..
Jeg trodde jeg kjente mennesket
MEG
Men det var helt til jeg åpnet
porten
og senket muren
Var ikke den muren der
for å stenge noen ute?
Var den egentlig der for å slippe
og se speilbildet, og
se og kjenne meg selv
Var den der for å slippe
alt som er nytt
og ukjent
Slippe å forholde meg til
meg selv
Var den der fordi jeg ønsket å stenge følelsene
som plutselig skremmer,
ute
slik at jeg ikke måtte konfronteres
…med meg selv
Jeg som trodde at jeg ville bli hel
Og at alt ville bli lettere, når
jeg møtte den som slapp inn, og
hjalp meg å rive muren,
Veien videre (Til Leif)
Kommer ut
døren
i fra en liten veikafe
kafeen ligger
i mitt indre
i mitt veiskille
… mitt veikryss i sjelen
Skuer ut over
veiskillet
og kjenner roen
som legger seg
likt et mykt
lunt teppe rundt meg
Ser at mitt valg
ble riktig
og en selvfølge
Når jeg bare våget….
–våget å ta hånden
som var utstrakt
i mot meg
fra en person
som hadde plassert seg midt i mitt veiskille,
mitt veikryss i sjelen
Etter timer
,…eller var det dager?
…uker?
over et bord
ved denne veikafeen
Vi har gjort oss kjent med hverandre…
….. med oss selv
I fred og ro…
….vekk i fra alt og alle
Vi har fått finne fram
det vi har,
hva vi ønsker,
og hva vi trenger
Vi har sett hvor godt
to mennesker kan gjøre hverandre
Når bare tiden,
stedet
og livet ligger til rette…
Kanskje er det bare skjebnen?
Vi har brukt tiden
til å rote
i bortgjemte
og kanskje bortglemte
rom og lommer,
i de sekkene
som vi har med oss av bagasje
av følelser,
fantasier,
virkelighet,
livskunnskap
og erfaringer.
Jeg har fått hjelp
til å finne fram,
sortere,
reparere
og få orden på følelser.
Som gjennom lang tid
….kanskje det meste av livet,
har ligget til lagring på et bortgjemt
og ukjent sted….
Har de vært lagret i påvente av dette møtet?
Denne personen?
Det føles slik….
Dette mennesket
har alle de små bitene
som mangler
og skal til,
for å klare å sette disse brikkene,
som er mine følelser og sanser sammen.
Og få til et fullstendig menneske igjen.
Denne personen har trukket meg ut av mørket…..
ut av skyggene,
og ut i lyset
Han har hjulpet, slik
at jeg nå
vandrer ut av skyggene
og inn i lyset,
med hodet hevet.
Med følelser som jeg kan,
og våger å vise….
…slik jeg ønsker det….
For hele verden
Jeg har fått den støtte jeg trenger
for å våge,
å kaste alle masker,
og å være meg selv
med latter,
glede,
kjærlighet,
lek,
fortvilelse,
begjær,
forventninger,
skuffelse,
og hjelpeløshet
For jeg vet
at jeg likevel blir elsket….
Tiltross for,
og på grunn av,
det mennesket som virkelig finnes her inne ………
Alt dette startet med
ett tilfeldig møte,
en dragning
en uro
og en lengsel.
Mot en ukjent,
som allerede var
-en livslang venn
En tålmodig venten,
mot å kunne
oppsøke,
-vende meg mot,
et menneske
jeg følte
jeg hørte til hos,
endog før
jeg hørte stemmen hans
for første gang
Og som i neste øyeblikk
sto i mitt
veiskille,….
Sto der tålmodig
med en
utstrakt hånd
og ventet
Som bød meg en arm
og et følge
-ut i det ukjente
Jeg valgte vekk veien
mot mitt
”gamle”
jeg
Veien tilbake til
”alle årene”
……. Til tomheten
Jeg valgte vekk veien
videre
i fra der jeg kom,
veien med spredte gleder,
-mye ensomhet,
men likevel en slags trygghet
Trodde jeg…..
Jeg valgte å følge mitt indre,
min lengsel
og mine skadeskutte følelser
Jeg valgte veien
hvor jeg synes jeg så lykke lå
Hvor jeg synes å skimte
at gleden lå tettere,
hvor motbakkene,
og ensomhetens sletter
ikke var så mange.
Og jeg fikk rett……
Selv om jeg aldri
hadde kunnet drømme om
at vandringen
og det som dukket opp
langs denne veien,
eller noen vei…..
hvor som helst,
kunne være så fint
Selve veien kan til tider være
litt vrien å gå,
litt vanskeligere
enn jeg på forhånd klarte å se
Men gledene er flere
……..Lysene står tettere
Jeg er i blant ustø på bena
… tråkker stadig i noen
grøfter og hull
Men jeg har en ved min side,
som løfter ansvar
av mine skuldre,
som hjelper å bære,
slik at fallene
blir mykere,
når jeg snubler
og trår feil.
Jeg har en som elsker meg,
løfter meg opp,
bærer meg fram,
når terrenget blir for ulendt
og veien vanskelig
Jeg har en ved min side,
som støtter
og gjør at jeg våger
å komme ut av skyggen
…..vandre midt i veien,
selv når jeg blir ”sett”,
…..så går jeg ut av skyggen
og vandrer videre i lyset
Der det er lettest
å trå riktig
For her vokser gleden,
her ligger nytelsen
og all kjærligheten
Vi har langs denne veien funnet en liten stue,
ikke for å stoppe……,
men for å pynte
………pusle
Og bygge på det vi allerede har
Her vil vi ha en hage,….
overgrodd
En hage hvor
vi vil dyrke gleden,….
Over hverandre….
lykkelige øyeblikk,
her vil vi
så kjærlighet
og spenning
Et sted hvor vi kan utforske
nye kriker og kroker,
og fremelske gode dager
Et sted hvor vi vil
gjøre så godt vi kan for
og holde ugrass
og grå dager unna
En platform i vårt indre,
hvor vi sammen
vil bygge vår felles framtid……
******Jeg er lykkelig******
Tanker om gleder
Hvorfor virker det som
glir igjennom livet?
På en bølge av medgang
Uten å støte på alle
de veggene av motgang
som vi andre treffer?
Hvorfor virker det som om
den ene veggen av motgang
og sorg
etter den andre?
Noen ganger står veggene så tett
……..man tror man er i en labyrint
Det virker som om man
danser livet i utakt
Med ett lite skritt frem
og to store tilbake
I stedet for to skritt fram
og ett lite tilbake
Er det forskjellen i måten
vi møter verden?
Eller ulikhetene
i øynene som ser?
Ingen av oss
er bedre
eller dårligere mennesker
av den grunn
Noen av oss snubler igjennom livet,
og ser med misunnelse
på de som jogger lett igjennom
Jeg tror likevel
jeg har lært
å glede meg mer
over mine små steg fram,
mellom alle store steg bakover
Enn andre gjør over
sin store glatte bølge
av medgang
Jeg tror jeg er heldig
Jeg lærer evnen til å glede meg
over alle små trinn
og fremganger,
over detaljer
og små daglige drypp av glede
Enn de som skal svelge hele livet
og flodbølgen av medgang
Jeg elsker……….
…………….og blir elsket
Vårt første møte
Et blikk…
et raskt møte..
med et raskt smil
I et øyeblikk av høflighet
Av et menneske
-man ikke kjenner
-og ikke glemmer
ettersom tiden visker ut
trekkene av et ansikt
forblir minnet om
et menneske man lengter etter
å treffe igjen
få lære å kjenne
man bare vet
og ønsker
uten egentlig å vite
en lengsel etter noe
man ikke kjenner
en dragning
en uro
man ikke kan definere
helt til dagen kommer
da man helt
ubevisst
igjen oppsøker dette mennesket
uten ansikt
denne ubevisste
uro og dragning
en følelse av at
tilfeldigheten råder
når egentlig
instinktet
handler
Hvor godt det kjennes
når vi møtes igjen
Når jeg bare vet
det er hos deg
jeg hører til
Når jeg bare vet
at jeg trygt
kan legge meg i dine hender
Når vi etter timer med prat
føler
at vi har delt et helt
liv
Og alt annet kun har
vært forberedelser
til endelig å få tilbringe dagene
i sammen
Du og Jeg
Natt
Deilig lunt mørke svøper meg
Tiden
- og verden er bare min
ingen forventninger
ingen krav møter meg
Tiden er min egen
Tankene kommer
gleder
lyster
forventningene vokser.
Maskene kan falle
Ensomheten kommer
tårene
savnet
skulle hatt noen å dele denne min lukkede stille verden med
Nattemørket er
Min beste venn
Og verste fiende
Liten
Føler meg liten
trekker bena under meg i stolen
gjør meg enda mindre
-usynelig
Føler meg liten og alene
Smerter som sliter i kroppen
Ansvar og oppgaver som tynger
Avgjørelser og valg som må taes på egenhånd
Alene
Hodet roter med
store tanker
i en liten sjel og kropp
Som egentlig ønsker å slippe litt
gi ansvaret
og valgene
til noen som er større og sterkere
Overgi meg til noen
Som kan…
Som vet….
og
som kjenner meg.
Den lille meg som heller ønsker
Å gi og å glede
I stedet for å måtte være den
Store og den sterke
Som må klare seg selv
Jeg ønsker å gi av meg selv
Til noen som
Gjør meg sterk ved at jeg kan få være svak
Ensomhet
Kaldt, vondt, sprengende, iskaldt, tungt, Ensomt
Er det bare meg som
åpner favnen
og tar i mot fremmede
Åpner meg
Vet jeg har ryggen fri, og kan returnere
uten forpliktelser og forventninger
Til ensomheten
Er det bare meg
Som stenger døren
Lukker meg
Gjemmer meg bak masker og unnskyldninger
Når kjente vil inn¨
Føler meg trengt opp i et hjørne, redd
Forventninger
Og flykter inn i ensomheten
Når jeg egentlig vil favne alle
Og finne veien ut av ensomheten
Forelskelse
I stedet for at forelskelsen sender meg av gårde på
en rosa sky
så har den kastet meg ut
på ett surfebrett,
på et sted
hvor bølgene er store
hvor jeg slenges opp
på de høye skumtoppene
av latter, glede, nytelse og
kjærlighet
og kastes ned i dypet
igjen
til tvil, redsel, samvittighet
og uro
Stoltere for hver bølge jeg passerer
og samtidig reddere
for hver gang jeg kommer i fra dypet
og opp til en ny skumtopp
Hele tiden med vissheten
om at ved min side
står, hele tiden, en klippefast,
og trygg,
ledsager
Og følger meg….
En som elsker meg for den jeg er…
Og som jeg elsker for det vakre mennesket
han får meg til å bli
Brudd og nye dager
BRUDD OG NYE DAGER
Veivalget er gjort
Egentlig var det
To veiskiller
Veivalg
Jeg gikk igjennom
To steder hvor jeg stoppet
Og valgte veien
Videre
I første veiskille
Valgte jeg et
brudd
med min fortid
og valgte en vei
hvor jeg fortsatte alene
på en sti i det uvisse
med kun stoltheten over
at jeg våget
som eneste bagasje
før jeg kom til veiskillet, hadde
jeg gått og snublet
i tanker og følelser
en stund
tanker og følelser
som lå som hull
og røtter
på en gammel gjengrodd
gårdsvei
jeg hadde tryggheten og gleden
som inneholdt ønsket
om å fortsette
usikkerheten – som gjorde at jeg
snublet i tvilen
samvittigheten – som gjorde at jeg
snublet og falt
i selvrespekten
og min egen samvittighet
ensomheten – som gjorde at jeg
snublet i
rastløsheten
ønsket om
noe mer en vandring alene, med kun noen flyktige stopp, som gjorde
at jeg snublet
i ensomheten….
Etter å ha snublet
Mange nok ganger
Innser man
At veien er for vanskelig å gå
Jeg valgte derfor en liten sti
Alene
Som førte til neste veiskille
Som kom raskere
Enn jeg trodde
Hadde jeg gått for fort
Var jeg sterkere
Enn jeg trodde
Det største var stoltheten over
så raskt å komme til neste veiskille
Ett veikryss i sjelen
Alene
Stien videre…
Vekk i fra veien, jeg syntes var
Vanskelig å gå
Viste seg
Å være
En snarvei
Til veiskillet hvor
Det nå sto en med
En utstrakt hånd
En som jeg har valgt
Å ta i mot hånden til
En å slå følge med
På veien videre
Jeg snubler fremdeles i tanker
Tårer
Og ikke minst
Følelser
Som halter litt
Og har startvansker
Etter langtidslagring
På et ukjent sted
Men nå har jeg en
Som fanger meg opp
Når jeg
Snubler og faller
Jeg kjenner jeg raskt
Blir stødigere på bena
Selv om jeg fremdeles
Setter bena
Litt forsiktig ned
Litt redd for
Nye hull. Eller
En grøft
Å snuble og falle i
Jeg gleder meg til
Å fortsette
På denne veien
Hvor jeg tror de største hullene
Lå i begynnelsen av veien
Veivalg
Står i et veiskille
Et veikryss i sjelen
Forvirret og usikker
Hva gjør jeg her?
Snur meg forsiktig tilbake
liker så mye av det jeg ser
ønsker meg kanskje litt tilbake dit
…….der jeg vet hva jeg har
Så hvorfor står jeg her og tviler?
Vil jeg fortsette videre på det jeg ser
bak meg?
-kan jeg fortsette på veien
som går videre
rett over krysset?
Jeg prøver å se
hvor denne veien fører
jeg ser mange gleder, mye spenning, nytelse
men også mange
lange ensomme sletter
motbakker
Vil jeg kunne fortsette på det
Som jeg vet jeg har
uvissheten?
Fortsette på det
som er kjent
og vant
I motsetning til det ukjente
som ellers vil ligge
fremfor meg
Ser at det finnes flere av
Smertedumpene
i veien fremover
Samme som de jeg traff
siste stykket før krysset
men jeg ser ikke hva som ligger
lenger frem
Går jeg videre her, gjennom
lange skygger
motbakker
og ensomme sletter
ispedd den trygge og gode
gleden, spenningen
alt det uopplevde
som ligger som spredt bebyggelse langs veien
framover?
men hvor langt går bebyggelsen?
Blir den mer spredt?
Tettere?
Hvor går veien
Ender den i en
grå ensomhet
Eller en lys glede, en by
Aller helst ender den snart i et veiskille
Et nytt veikryss i sjelen
Jeg snur meg
mot veien til høyre
Det kan se ut som den enkleste veien å gå….
Det er veien som går
tilbake til mitt
”gamle liv”
den veien som lå før
forrige veiskille jeg
sto ved
for en stund tilbake
Selv om veien ser enkel ut
så vet jeg
at det ligger
mange skjulte hinder
mange tanker
mye tomhet
fornektelse
savn
og noe av meg som jeg
kommer til å miste
underveis
i enden tror jeg ”tomheten” bor……
Det frister ikke
veien ser
for
”gjengrodd” ut
Og jeg vet at her mister jeg mye
av meg selv
Jeg snur meg til venstre
Og ser inn veien der….
Det står en der veien starter
……med en utstrakt hånd
Klar til å slå følge med meg
bort denne vegen
Men er jeg klar til å følge han?..
Klarer jeg
å slippe det jeg
allerede har?
Jeg ser konturene av veien
bak han som står
med hånden
mot meg…..
Veien ligner den som går
rett frem
og videre fra der jeg står
men den ser mye triveligere ut
Uten lange ensomme sletter
og grå skygger
Bebyggelsen …
er ikke spredt
Om jeg våger, og tillater det
kan gledene være mange
spenningen være stor
………..og jeg er ikke alene
Jeg ser på hånden…
…….ser på vegen…
vet ikke om jeg våger
veien ser trygg ut
men den kan være av kvikksand
det kan ligge farer
Bak hver busk
Hva vet jeg om han
som rekker meg
hånden?
han som vil slå følge med meg bortover vegen?
han kan skjule gleder
han kan skjule gilliotiner!
hva vil jeg med hånden?
…..jeg vet…..
Men kan jeg i min lille bagasje finne
det som trenges
For å gi han det som behøves
og kreves
for følget bort vegen?
Klarer jeg å finne rommet i sekken min
med tillit – åpenhet
rommet med skadeskutte
følelser, og gi de til han
håpe at noe kan reddes
Har Hånden den tålmodighet
som kreves
for å følge mitt
”skynd-deg-langsomt” tempo?
Føler kanskje
at denne veien
er som å starte turen på ny….
Mellom disse veiene
ligger en liten
nesten gjengrodd
sti
En slags snarvei til neste veiskille
men her er det kun plass nok til en…
til meg….
Jeg vet ikke hva jeg gjør her…..
Uansett hvem vei jeg går
så står jeg nok en gang i et nytt veiskille
ett nytt veikryss i sjelen
om en stund
igjen
