Siste dagen i året..

Årets slutt er verken en slutt eller en begynnelse, men en fortsettelse, med all den visdom som erfaring kan fylle oss med…….
Men først, Tusen tusen takk, for mange koselige tilbakemeldinger på forrige innlegg. Både her i kommentarfeltet, og på FB, på msn, og utenfor nett
Det varmer, når det man skriver, går hjem hos noen, og at det blir oppfattet og forstått, som det var ment. Jeg har egentlig bestemt, at det ikke skal være så mye sykdomsprat på nett.

Det er imidlertid godt å lufte tanker og følelser litt i blandt. De virker mindre skremmende, når man får de svart på hvitt, eller sagt de høyt.
Og så håper jeg også at det kan skape litt forståelse av de som er rundt av venner og familie, på hvordan og hvorfor ting er slik de er.
Men nå har jeg vært syk sammenhengende i 7 år, og hatt sykdommen , antakelig i nesten 15 år. Så regner jeg med at de aller nærmeste vet, og de som ikke gjør, og som fremdeles tror det er en depresjon, eller en psykisk lidelse som snart går over bare jeg tar meg sammen…de kan jeg ikke få forklart for.

Det som er fint med internettet, er jo at her kan jeg være meg, selv, og ingen ser hvordan dagen er. Jeg er som “folk flest”

men så er det noen tider av året  man  har flere tanker, og kanskje strever litt mer med  de, enn andre ganger. Og en ny nyttårsaften med herr sykdom på slep, er en slik anledning. Det er liksom ikke like lett å glede seg over et nytt år… 
Iallefall fram til man graver litt i det man virkelig har……….
 
Og det har jeg begynt med nå. jeg fant fram en god kopp, og begynte å bla i alle bildene, måned for måned

Jeg tenkte jeg skulle lage meg en rask oppsummering av året 2011, men når jeg gravde meg ned i bilder, og tanker, Så var det ikke så raskt gjort… Og det var en deilig følelse å grave seg ned i det.
 
For når jeg kommer ned i bildene, ser jeg virkelig hva jeg har å være glad for. Og jeg skjønner at dette kan ta tid..

Det nye året 2011 startet med meg som var skral etter lengre tid på sykehus, med kolaps i imunforsvaret, lungebetennelse, lymfebetennelse + diverse, og flere uker med intavernøst..
Og en heidimann som hadde vært igjennom en stor ryggoperasjon, hans 4, og nå ble ryggen stivet av, med mange store titanbolter,
Så allerede her, er vi nå, denne julen, langt over fjorårets situasjon
Og da passer ordene der oppe godt inn :
Årets slutt er verken en slutt eller en begynnelse, men en fortsettelse, med all den visdom som erfaring kan fylle oss med…….

 
Januar måned, fikk beholde julen, fram til 20.dag jul. Selv om det langsomt forsvant litt etter litt av julen-
januar var isende kald, og med mitt hjerte og min pust, så betyr under –10, innevær. Så her gikk strikkepinnene med blånisseluer, og en genser jeg holdt på med til heidimannen.
Vi fikk tatt et par fine kjøreturer ove til Telemark. I bursdagene til de to herlige små barnebarna..

Christine som fylte 4 år  den 3. januar, og Andrea som var 1. år, den 24 januar. begge to små herlige jenter, som jeg er utrolig glad i.
Christine, som det første barnebarnet, og som vi så første gang kun noen timer gammel, og som vi hadde på overnatting første gang når hun var 3 uker,
Som endte i 2 uker i respirator med RS virus,  og kraftig lungebetennelse, da hun var 5 uker…Og har utviklet seg til en aktiv, intelligent og nydelig jente… Har en helt spesiell plass i mormors hjerte, som ingen kan ta i fra henne
Lille Andrea som er født med dårlig hørsel, og som lå med skinner for hoftene i 8 mnd. Er en helt annen personlighet, Ikke så åpne som sin søster, men når du ført får tilgang, er hun en utrolig herlig, og nydelig jente, som snart fyller 2 år,
Omsorgsfull, smart, og nydelig.Og med en hørsel som nå er betraktelig bedre,  det er en liten frøken , som man bare MÅ forelske seg i

Jeg føler meg utrolig privilegert som har fått disse to barnebarna. Og at jeg kan få følge de opp. Selv om de bor langt unna, så ser vi de relativt ofte, og jeg har pratet ofte, gjerne flere ganger i uka, med Christine på telefon, Og nå er også Andrea med, og skal prate, selv om det ikke er like lett så skjønne hva hun sier, så er det mye hun har på hjerte.

 Når ting er som de er med min helse, så har jeg stadig dårlig samvittighet, fordi jeg synes jeg får sett de for sjelden, og at det er så sjelden jeg klarer å ha de en helg. Men der er så glade i mormor å bestefar, at det må jo være noe riktig vi gjør.
Og jeg trøster meg med at jeg bruker de få kreftene jeg har, på de, når jeg kan. Jeg vet om flere helt friske og raske besteforeldre, som ikke har tid, og ikke ser sine barne barn oftere enn meg.. Så jeg prioriterer de iallfall ikke bort. Og de som gjør det, vet ikke hva de går glipp av........
 
Jentene vet at vi er glade i de. Og jeg er trygg på at vi i den viktige tiden mens de har vært små, , har fått bygget en relasjon, og noen bånd, som vil fortsette å være der.
Og de gir så mye tilbake. Om det koster krefter å ha de, så gir det mer positiv energi tilbake.

Og i januar, fikk vi feiret, og skjemt de grundig bort, på ordentlig besteforeldres vis…..
Den helt øverste kollasjen er vakre vinterbilder i fra turen over Meheia, Noragutu og Akkarhaugen. Den turen er nydelig, både vinter og sommer…..

I januar 2011, fant jeg også fram den gamle symaskinen, og prøvde meg på litt sying, først på litt puter og et trekk til krakken på kjøkkenet. Tidligere hadde den bare vært brukt til enkel reprasjon….. Så det var mye som skulle læres . Men  moro var det

Siden februar var og ble like kald, som januar, ble det bare inneaktiviteter, og en del dårlig form, med en god del dager uten å gjøre noe
Men jeg fikk ferdig gensere til heidimannen jeg sydde min første barnekjole, i tillegg til litt småtteri i fra Tildabøker. Blomster med farger kom i butikkene, og jeg samlet inn.
I tillegg til noen fine brukte og nye kose-innkjøp. Som du kan finne om du følger linkene på høyre side, på februar….
Jeg laget meg et mønster til en Kvikk lunsj lue, etter et bilde jeg fant på nett,
Og sånn gikk no dagan….

Marsmåned kom med vårsol, og litt varme, (og en stooooor monstermåne) og jeg kunne være ute, for første gang på et halvt år-…. Ingen som ikke har opplevd det, kan tro hvor godt det er…..

Og i mars var visst kameler en rett som stadig var på menyen. Så her har jeg til og med lagt inn oppskrift
Med vårsolen kom de første små pelargoniablomstene.

Og nå gleder jeg meg virkelig til å starte årets sesong med sommerblomster om noen uker…  Jeg har kjøpt noen poser med pelargoniafrø i fra en svensk forhandler som heter Rara växter
Om en stund så skal alle blomstene jeg har satt ikjelleren (ulike pelargoniaer)  til heidimammaen også starte vekstsesongen… Jeg gleder meg virkellig til det










Ellers hadde vi jentene her et par gange i mars, og mormor fikk prøvd, og overlevert sine første hjemmesydde klesplagg til jentene…Fleesedresser til begge to,og noen bukser kjoler, og t-skjorte…
Jeg fikk også en ny-brukt symaskin, som var en del bedre å bruke en den jeg hadde i fra før. Og som gjorde det letter og mye morsommere sy. Jeg hadde fremdeles hevelser i lymfesystemet, på høyre side, og det var derfor ikke så mye annet håndarbeid jeg klarte, pga smertene….

April, kom med påske, varme.. veldig mye varme… Jeg hadde mine første turer ut med rullestolbilen min
Jeg tok avleggere av pelargoniaene, jeg stelte,sådde, puslet, og pratet med dem, hvilte, sydde, hvilte, heklet, hvilte litt til og hadde en trivelig.sommer-påske…. Da April var utrolig varm, og sommerlig....

Christine i stallstøvler og helloKittykjole i fra mormor… Og litt brukt…..
Fortsettelse følger……………………
Men nå skal jeg slutte av, og legges til lading…..
ha en fin nyttårsdag
klem i fra

Tanker

Dette innlegget handler om litt tanker, tårer og en god del om sykdom
Men noen ganger er det deilig å få luftet tankene litt

Og du er herved advart, om du ikke ønsker å fortsette :-)


Det nærmer seg igjen et nytt år.
To dager igjen, så er året 2011 over, og et nytt blankt år, 2012 ligger foran oss,
To dager så er også denne julen over. En ny jul, som jeg har gått i møte, med forventninger, og glede,
En ny jul, i en lang rekke, etter at jeg fikk besøk, av herr sykdom.


Adventstiden, og julen er en tid med masse forventninger, forventninger om tid sammen, om aktiviteter som vi kan gjøre sammen.

Om gaver, mat, sosiale lag, om familie, barnebarn, nieser, om foreldre, søsken, og venner
Små, hyggelige forventninger skapt av, og rundt,barnebarna, og familiens andre små, Som gjør julen til noe spesielt.

Forventninger om at denne, akkurat denne høytiden skal vi få til noe som skiller disse dagene i fra alle årets hverdager
Forventninger man så gjerne vil innfri, ikke-materielle ønsker man vil oppfylle.

Fordi det betyr noe for oss begge.
Fordi det er det viktigste av alt. Julen handler om så mye mye mer, enn å åpne gaver.
Det handler om å åpne hjertene, og tilbringe tid, og være med dem, man bryr seg om,. Kanskje bryte noen barrièrer, kanskje overse noen dumheter, og tilgi noen feil

Drømmene og ønskene mine dreier seg ikke om iPad 2 eller fulle kakebokser og blanke vinduer, men om det enkle ene:

Tid til samvær med familien min, Mine aller nærmeste
Tilbringe rolige dager, koselige måltider,

Dager uten stress, og mas. Uten krangel og bakvaskelse...uten sykdom, hjernetåke, og stille, mørke rom....

Sorgen over å ikke kunne delta blir stor., og føles enda større

For jeg har aldri hørt noen snakke om alle oss, som ikke velger bort disse godene, men som selv blir valgt bort i fra det

Vi som av en eller annen grunn holdes utenfor, av lover ingen kan oppheve, og som stenges inn i en kropp som lager stengslene selv
Vi som gjerne vil delta med vår tid, som lever etter de indre verdiene, og som har kontakt med dem,
ikke fordi vi er så forhelliget,på noen måte, men fordi tiden vi ønsker å bruke, er så mye mindre enn den vi har til rådighet

Julebord, shopping, og familiære selskaper, er ikke gøy.. for de skjer ikke ….
.
Vi kan ikke sutre og klage over stive muskler fordi armene er strekt lange av alle gaver vi har handlet, og båret, Etter kiloene med mat vi har vært på sentrene og samlet sammen

Vi kan ikke delta i den sosiale liksom-klagingen som foregår på Facebook og andre sosiale media.
For vår daglige klagen, vårt daglige strev, er lik året rundt. Og ingen finner det  sjarmerende lenger å lese og høre om hvordan dagene våre er.

Da sitter vi alene igjen. Og lengter etter de gode unntaksdagene, der vi er litt på lik linje med våre normaltfungerende venner og bekjente.
Dager der vi fungerer på topp mens de fungerer på bånn er dager der vi føler et slags fellesskap.


Jeg har vært så heldig denne jula, å få ha mine to barnebarn, ett par dager, med uvurderlig hjelp av heidimannen.
Disse dagene er små diamanter, som skal nytes med omhu, lenge,,,,,
Nå mens jeg rusler og tenner noen lys, strikker litt på en dukke, og venter på et nytt år, og nye muligheter
Og kanskje en ny julehøytid, om et år,

Og drømmene kan komme tilbake, og kanskje virkeliggjøres....
Iblandt, kjennes det som om livet mitt henger på slep etter alle begrensningene og livet jeg lever, etter inntoget av min ME-.
Heldigvis kan det også være dager det er motsatt, nemlig at ME-en henger på slep etter livet jeg lever.
For jeg prøver hver dag, å finne noen lysglimt, og lykkelige øyeblikk, men noen dager er den vanskeligere å finne enn andre dager.



Enkelte dager er overskuddet så lavt og hjernetåka så tett at man har nok med å puste og eksistere. Det er da man setter ekstra stor pris på de dagene der ting som samvær og tilstedeværelse med de aller nærmeste er mulig.
Dette er noe en aldri vet hvor lenge det varer, eller når neste lysning kommer. Derfor betyr de små lysglimtene enormt mye når de dukker opp.

Jeg føler ofte at jeg lever i en paralell verden, en isolert verden

Langt borte fra alt som skjedde en meter unna meg.

Det føles som jeg betrakter verden utenfor, gjennom tjukke lag med plast,
den blir uklar og vanskelig å forstå.

Jeg har en følelse av en verden utenfor mitt vindu, som går i rask film, og En film, og et tempo, jeg bare kan drømme om å henge med på

 Som om min verden siger etter, i sakte kino…

Alt som har skjedd utenfor har jeg ikke detatt i, ikke engang observert





Når jeg suser her inne i min egen verden av søvnløshet, søvnmangel, kompliserte følelser, og en kropp som strammer greper om meg, og lukker meg inne i et ordløst fengsel, da strever jeg..
Mine uttrykk, bokstaver og ord, forsvinner
og hindrer meg i å bruke dem,
Det føles som om det fjerner meg fra en verden der alle andre finnes.
En isolasjon som ligger i det at jeg mangler, eller mister evnen til å uttrykke meg, er tung, og forsterker isolasjon og ensomhet

Å uttrykke meg med ord, er noe jeg har trening i, og teknikker på. Jeg har drevet undervisning i mange år, I tillegg til å skrive, alt fra undervisning materiell, til dikt, og historier,,



Det ligger naturlig å skrive og det oppleves ikke som tungt eller belastende.. Og nettopp derfor er det smertelig når ordene glir unna og gjemmer seg som sjenerte hybelkaniner.
Det kjennes som et personlig fengsel.
Når ordene er tilgjengelige igjen er det som å komme ut i friheten, og puste fritt igjen..!




Jeg har mange ganger kommet fram til at jeg må skrive slik det er best for meg å skrive, enten det er her inne på bloggen, eller det er på fjesboka. Om det er når det kommer et dikt over meg, eller om jeg vil skrive ned, det som mange ganger er for vanskelig å si.
Men den gamle og alltid tilstedeværende, selvkritiske sansen er overutviklet







Og når jeg da har redusert funksjonsnivå, en sosial isolasjon og bokstaver som forsvinner, og er fraværende, så er det mye som blir nedslitt.
Da blir nye erfaringer færre, og ikke minst fjernere og det gamle kommer ofte tilbake, og blir sterkere.
Når jeg skriver, vokser selvtillit, selvfølelse, og livsvilje. og det styrker meg.


Jeg finner tilbake til den jeg er og den jeg er blitt. Og når jeg gjør det, får folk mene det de vil, og bli lei hvis det er det de blir.
Nå skal vi gå inn i et nytt år, med nye forventninger, nye gleder, sorger, Og nye kapitler skal skrives.
Jeg skal fremdeles bruke dagene til å lete fram alle lyspunkter, og det som kan kalles lykke
Som at jeg har en herlig familie, 
En liten samtale på tlf med en herlig 2 eller 5 åring,
Nyte en deilig kopp med kaffe, til rolig musikk

Et nytt kreativt verk, somjeg har fått ferdig....

AT jeg i dag orket en dusj, eller en utr ut av døren






Så håper jeg alle vennen jeg har, fortsetter å ha den enorme
tålmodigheten de har med meg, som glemmer avtaler, som lover å komme, men må avlyse...
med meg som i perioder kun eksisterer på pc for omverden... og som mangler ordene il å svare.. eller det er ord som kommer feil, i både betydning og i rekkefølge...


Nå skal jeg se på Arne og Carlos dukker, og se om jeg kanskje kan glede en småjente med en ny dukke...

Jeg ønsker dere alle et godt nytt år.
Klem i fra

Romjulsdrøm

Så er julekvelden over for denne gangen..

Alt man har styrt med siste uker, med mål for julen.

Jeg koser meg med julaften. Egentlig er mange ganger lille julaften vel så koselig, Hvor vi pusler sammen, heidimanne, heidi-yngste-sønnen, og jeg. For å bli ferdige med siste hånd på "verket"

Dagen i dag har vært rolig, etter siste.puslingen vår i går. Formen min fikk seg en liten knekk, og det var bare å ta det rolig. Men alt var egentlig ferdig, så det var ikke noe vi måtte gjøre, annet enn å sette på middagen, så den skulle være ferdig til ca 17.00

 Derfor har dette vært utsikten min, det meste av dagen.... Ikke det at den er så ille, men jeg kunne tenke meg litt annet på selveste julaften..

Frukt og godterier er på plass.. Clementiner, går det visst kilovis av om dagen. Ellers er det mokkabønner, dadler og tørkede aprikoser som er min julegodteri i år. Etter at snaks har trigget masse anfall av Cluster/klase-hodepine, i det siste, så holder jeg meg til mørk sjokolade, og frukt, for det meste. jeg orker ikke å teste ut hva som utløser det, akkurat i jula. :-))

 Det mangler ikke på pynt i stuen :-) Noen (eller mange) vil kanskje kalle det overpyntet.. Ikke er det noen enhetlig stil på det..

 Det er egentlig MEG.. og heidimannen... Hjemmet vårt speiler hvem vi er, og minimalister er vi ikke, og kommer nok aldri til å ønske å bli .

Til det trives vi alt for godt med å samle på ting,  med minner... som fenger osv. Og jeg tror egentlig det speiler oss som mennesker med masse varme, og masse følelser,

Og at det betyr mye for meg å lage til julen, slik den har vært, slik jeg har lyst, og med alt jeg er glad i , kommer vel kanskje av, at for meg som er bundet til hjemme med sykdommen de aller fleste dager i året, og gjerne flere mnd i strekk på vinteren,
Så er det viktig å kunne gjøre litt forskjell på hverdag og fest. Jeg tror nok det er viktigere for meg, nå, enn da jeg var i jobb. Selv om jeg alltid har hatt overpyntede hus til jul.. Og trives med det :- Jeg tror jeg har noen besteforeldre å arves....

Jeg tror også det her er den hårfine grensen mellom glede og fortvilelse i forberedelsene til jul , ligger . Det at det er så moro, og betyr en del for meg, å gjøre julen , til litt mer enn alle de andre dagen, ( som egentlig ikke er hverken kjedelige eller grå...), gjør at det gjør så vondt, når jeg ikke klarer det jeg har lyst til. Jeg må jo bare lære meg at det er slik.


Samtidig har jeg en tendens til å engasjere meg i ting, som koster en del krefter..
dette året som har gått, har vært et år, med en god del opp og nedturer..

Jeg skal prøve å lage en liten oppsummering senere i julen.
 Det har vært et år, hvor jeg har fått venner, tilbake, som jeg ikke har sett på  mange år, Jeg har fått nye venner.
Jeg har oppdaget og satt igang med nye hobbyer, Jeg har gått over til å bli ufør, Selvbildet mitt har endret seg, Jeg har oppdaget sider ved mennesker som står meg nær, som jeg ikke trodde fantes, på både godt og vondt. Jeg har prøvd å stake min egen vei, etter eget hjerte,
uavhengig hva meningen til mennesker rundt meg har vært.... osv ..

Alt dette har kostet en del  mer krefter og energi, enn det jeg har trengt for å komme i gang med julen i år. 
Det er nok verd det. For resultatet av alt dette , vil nok være positivt, Bare jeg får igjen pusten og får overblikket :-)
Men jeg føler at jeg har mistet litt av julen, og høytiden, forventningene i oppkjøringen.
men den var på plass i dag, da guttene til heidimannen kom inn døren til feiring

Kvelden skulle feires med heidimannens sønner..

 Middagen smakte himmelsk, med heidimannens medisterkaker.. og en ribbe med sprakende sprø svor.....

Etter kaffe, riskrem, og bringebærsaus, var det gaver

Jeg har visst vært veldig snill i år, for jeg fikk masse fine gaver......

Bla.. fikk heidimannen og jeg , hver vår "strikkede" mariuskopp
Denne skal det nok bli mang en kosestund med :-)

 Mer kaffekopp, Jeg skal nok kos meg med denne også.. Kaffekverm og en liten kaffemaskin.....

Et lite lommefotoapparat, Slik at jeg enkelt kan ta med kamera, uten å ha bag til speilreflekskamera

 Varmeteppe, og fotvarmer....

 Gorojern

 En nydelig kalender, med bilder av barnebarna--

 Toalettmappe, og en god håndkrem til mine såre hender :-)

 verdens herligste, lang nisse (tusen takk, Bente)

 Og min lille 4 åring, av en nabo. Kom med en stor eske sjokolade :-)
I tillegg til Carlos og Arnes, strikkedukker....
Nå blir det strikking, med kaffe, og ullteppe, fotvarmer. Og bilder av det som lages, til bloggen.

 Her er heidisønnen, hjemme i fra julefeiring hos sin far, sammen med familie

Og endelig er det på med joggebukse, for heidimannen, og en liten strekk og kos i godstolen, med pc før natta....

Ha en flott 1. juledag

med klem i fra